Andre publikasjoner

Etterkrigstid i Verdal

Til tross for fredsfest, arrestasjoner og rettsoppgjør med de som hadde stått på feil side, så var vi ganske raskt på vei tilbake til hverdagen – til den hverdagen verdalingene kjente fra før krigen; Ei bygd tuftet på primærnæringene, med stigende arbeidsledighet og få fremtidsmuligheter for en raskt voksende ungdomsgenerasjon.
Men etterkrigstida i Verdal var mye mer enn det.
Det var her kommunistene stemte på ordførerkandidaten fra Senterpartiet og selv ble valgt inn i kommunestyre og formannskap til tross for sitt politiske ståsted.
Det var hit overvåkningspolitiet kom hver 1. mai for å registrere de som markerte dagen ved en krigskirkegård.
Det var her småbøndene slo seg opp på griseavl og trakk til seg både nasjonal og internasjonal oppmerksomhet.
Det var her noen kom på å gjøre om et uframkommelig dalsøkk og et blauthøl ved Stiklestad kirke til arena for «eit nasjonalt og religionshistorisk kultursentrum».
Det var også i Verdal man kunne ferdigstille Nord-Trøndelags største havn og industriområde uten å vite hva man skulle bruke det til..
Det var disse hendelsene og disse menneskene som la grunnlaget for det som senere skulle bli en eventyrlig vekstperiode.

«Bonde-Praktika»

Fra Petter Bjartnes og Inger Skjerve Bjartnes kom det i 2004 forespørsel til Historielaget om et samarbeid om å utgi på nytt «Bonde-Praktika» fra 1815, av Lorentz Diderich Klüver.

Ekteparet Skjerve Bjartnes var på det tidspunktet drivere av Bjartnes gård, den samme som Klüver eide og drev da Bonde-Praktika kom ut i 1815.

Boka er opptrykt et par ganger tidligere, men inneholder der endringer i forhold til originalen. Disse er  i hovedsak feil avskrift og misoppfatninger.

Historielaget ville utgi bokstavrett avskrift som  originalheftet fra 1815. Etter hvert fant vi et originalt eksemplar ved Veterinærhøgskolens Bibliotek i Oslo, som hjalp oss med å få eliminert de feil som var blitt til.

Bonde-Praktika er i gammel dansk språkdrakt, og det er derfor en del ord som for lengst er gått ut av bruk. Etymologisk ordbok og andre oppslagsverk er blitt benyttet for å forstå betydningen av ordene. Ordforklaringer er gjengitt i klammeparentes.

Da «vår» bok ble utgitt, var det 190 år siden «Bonde-Praktika» ble publisert for første gang.

Vi kan ha en forestilling om at jordbrukere i 1815 ikke hadde særlig teoretisk kunnskap om yrket sitt, men leserne oppfordres til å tenke over at den kunnskapen som formidles i boka, muligens kan være langt eldre. Klüver skriver nemlig at det er andres opptegnelser og egne erfaringer som ligger til grunn for manuskriptet.

Måned for måned er det oppskrift på hva som er nødvendig gjøremål for en god jordbruker, både med hus, redskap, krøtter, avling og jord.

Bonde-Praktika er fortsatt et nyttig, og ikke minst kuriøst oppslagsverk, også for vår tids jordbrukere, og er en populær gave i mange sammenhenger. Boka er blant annet brukt som gave i «bondebryllup» ved enkelte tilfeller.

Vår eminente maler og tegner Steinar Berg har bidratt med tidsriktige illustrasjoner i boka.

Da klokka klang

Dette heftet omhandler den kommunale folkeskolen (grunnskolen) i Verdal etter 1860. Da kom det ny skolelov, som sa at alle grender med mer enn 30 barn skulle ha skole på et fast sted (fastskole). Før den tid var det mest vanlig med omgangsskole, det vil si at grendene ikke hadde fast skolelokale, men lærer og elever flyttet fra gård til gård gjennom skoleåret, eller skolen flyttet for hvert år. Vuku og Verdalsøra hadde sin fastskole før loven ble vedtatt, men det skulle gå mange år etter 1860 før alle kretser hadde sitt faste skolelokale. Av de skolene som var i gang rundt 1860, var det Kleppen skole som fikk skolebygning sist. Kleppen skole ble bygd i 1933. Etter den tid har Ørmelen skole kommet til, mens mange av de andre skolene er blitt lagt ned.

I heftet er 23 skoler omtalt. Framhaldsskole, middelsskole, realskole, folkehøgskole og andre skoler er ikke tatt med her.

I 1860 var folkeskolen 7-årig, men lengden på skoleåret var atskillig kortere enn i dag, 6 – 8 ukers skoleår var helt vanlig. Av praktiske hensyn foregikk skolegangen helst om vinteren. Vår, sommer og høst var det bruk for barnas arbeidskraft rundt om på gårdene. I 2018 er grunnskolen 10-årig, med 7 år i barneskolen og 3 år i ungdomsskolen, og det undervises ca 40 uker pr år.
Høsten 2018 begynte det elever ved 9 kommunale skoler og en privatskole.

 

Mange skribenter har vært i sving for å få til dette heftet, og historien om de enkelte skolene varierer derfor ganske mye. Noen artikler er hentet fra Verdal historielags skrifter eller Helgådalsnytt, og bearbeidet av redaksjonen.
Redaksjonen retter en stor takk til alle bidragsytere, både de som har bidratt med tekst, bilder og diverse opplysninger. Verdalsbilder v/Eystein Ness har bidratt med de fleste bildene.

Karolinernes felttog gjennom Verdal 1718

Det som skjedde i Verdal høsten 1718 er den største humanitære, menneskeskapte katastrofen Verdal-samfunnet noen gang har opplevd. I Verdal prestegjeld ble 267 gårder rammet av svenskehærens ødeleggelser. Dette utgjorde 95 prosent av de eksisterende gårdene i bygda.

— Det er denne lokale historien som i dette heftet presentere i en mer samlet form enn tidligere. 300 år er gått, mye av dette stoffet er sikkert ukjent for mange.

Heftet inneholder både artikler som tidligere har stått på trykk i Historielagets årbøker, samt flere nyskrevne artikler. Bl.a. om Karolinerfatet i Vukukirka, myten om Stor-Ingvald og den humanitære katastrofen på Innherred vinteren 1718 – 1719.

Redaksjonskomiteen for karoliner-heftet har bestått av Roald Veimo og Kjetil Dillan fra historielaget og Tor Ole Ree fra avisa Innherred.»

Jamtlandsvegen 150 år

I år er det 150 år siden Jamtlandsvegen ble åpnet. Den var da det siste leddet i den nye kommunikasjonsleden mellom Sundsvall og Trondheimsfjorden. Det var et sterkt voksende næringsliv, spesielt i Jämtland, som var pådriver for dette samferdselsprosjektet. Verdal Historielag ønsker å markere dette jubileet med å gi ut et jubileumsskrift.
I utgangspunktet var det tenkt å samle det beste av alle de artikler om vegen som har stått på trykk i historielagets årbøker tidligere, og presentere disse på nytt for nye lesere. Undervegs dukket det imidlertid også opp gamle avisartikler og artikler fra andre publikasjoner som vi ønsket å ta med. I tillegg viste det seg at det var en ikke ubetydelig skrivekløe internt i redaksjonen.
Dermed presenterer vi her et hefte som inneholder både nyskrevne artikler og gamle avisartikler i tillegg til noen artikler som tidligere har stått på trykk i historielagets årbøker. Og som om det ikke var nok; vi har også tatt med en svensk artikkel fra tidsskriftet «Jämten» i 1951. Den beskriver hvordan en liten svensk gutt opplevde en «norgesresa» med dampbåt og hesteskyss langs kommunikasjonsleden omkring 1875.
Fortellingene om ferdsel gjennom Verdalsdalføret strekker seg imidlertid mye lenger tilbake i tid enn 150 år. De omfavner alt fra underfundige sagn fortalt i slektsledd etter slektsledd i flere hundre år før de kom på trykk, til hendelser som er godt dokumentert av moderne nyhetsformidlere som er på stedet når det skjer…
Dette skriftet er ikke ment som en fullstendig framstilling av vegens og samferdselens historie, men vi håper å kunne gi et glimt av, og kanskje også øke interessen for, den rikholdige historien til Jamtlandsvegen – den vegen i landet vårt hvor de historiske minnesmerkene står tettest.

De Værdalske Befestninger

De verdalske befestninger fikk en kort historie som operativt forsvarsanlegg. Anleggene ble overført til Feltartilleriet og tatt i bruk i 1911, 15 år senere var i anleggene stilt i reserve og i realiteten tatt ut av bruk. De hadde da utspilt sin rolle, uten å ha spilt noen rolle i det hele tatt. De verdalske befestninger – eller festningan oppi Sogna- som de til daglig omtales blant verdalinger, har således ingen dramatiske krigshandlinger å vise til, og dermed heller ingen krigshelter. Da anleggene ble bygd i årene like etter unionsoppløsningen, var det viktig for den nye selvstendige nasjonen å kunne forsvare seg mot eventuelle inntrengere. Minst like viktig var det å vise, både for landets egne innbyggere og for Europas stater, at den nye nasjonen både hadde evne og vilje til å hevde sin suverenitet. Derfor fremstår festningene i dag som et nasjonalt monument over den viljen til selvstendighet som var drivkraften bak anlegget ved Vaterholms bro for mer enn hundre år siden.

Verdal 1940-1945

Demokratiets seier over hakekorset
Søndag 12. juni 2005 sitter tre eldre menn på campingstoler på en åpen plass i skogen vest for Skavdalen ved Kjesbuvatnet. De har møtt fram for å ta imot deltakere i et spesielt marsjarrangement. Leirådal Sanitetslag arrangerer sammen med historielaget, det de kaller Milorgmarsjen — 60 år etter at andre verdenskrig var slutt. Om lag 150 personer har fulgt ei flyktningrute fra Hallemskorsen i Stiklestad til Kjesbuvatnet.
De tre mennene hadde vært en del av krigen — mer enn de fleste. De hadde vært grenseloser — unge, sterke menn, som hadde utført farefulle oppdrag ved å følge flyktninger trygt over grensa til Sverige. Denne junidagen føler de en takk fra sambygdinger, som ikke har glemt at vårt selvfølgelige demokrati — slett ikke er en selvfølge. De tre tidligere grenselosene — nå de siste gjenlevende — er ikke raske til beins. Men de er klare i tankene. De vet hvordan det var å leve med frykt og fare. I fem lange år. De vet at prisen for frihet og demokrati var Ile. De minnes da Verdals politikere i 1940 ble avsatt. Kommunen fikk en ordfører utnevnt av nazi-systemet. Underlagt Tysklands nasjonalflagg, hakekorset. Det betydde diktatur.

Folk i Verdal var ikke forberedt på at det skulle bli krig i landet. Noen øynet riktignok faren, etter at Tyskland hadde utløst krig i Europa. Men de fleste ante ikke hva vi stod overfor. Da Innherred Folkeblad 9. april 1940 brakte meldinger om krig i Norge, var sjokket ubeskrivelig. Og verre skulle det bli.

Den tyske okkupasjonen av Norge ble gjennomført med mindre voldsbruk enn en del andre steder, særlig i Øst-Europa. At Norge relativt sett slapp billigere unna, endrer ikke det faktum at landet fra 1940 til 1945 var underlagt et brutalt diktatur, tuftet på nazistisk ideologi og styrt etter nazistiske prinsipper. Norsk rett ble underordnet tysk rett. Reichskommissar Josef Terbovens instruks fra Adolf Hitler gjorde det dessuten klart at dersom gjeldende rett ikke var forenlig med de tyske behov, kunne Reichskommissar «skape ny rett».

Verdal Historielag har valgt å gi ut et minneskrift i forbindelse med at det i 2010 er 70 år siden krigen brøt ut. Dette er ikke den komplette historia om fem krigsår. Bare bruddstykker av den. Skriftet bygger hovedsakelig på Morten Veimos bok «Krig — okkupasjon — motstand», som kom ut i 1987. Den er på 600 sider og inngår i serien Verdalsboka. Men vi har også intervjuet eldre verdalinger om opplevde krigsåra.

Verdalsraset 1893

Verdalsraset 19. mai 1893 er det største kjente leirraset som har gått i Norge. Med hensyn til antall omkomne, er det bare et ras i Gauldalen i 1345 som har tatt flere menneskeliv.

Skadene på jord og eiendom var ufattelige. 3 kvadratkilometer raste ut. 55 millioner kubikkmeter masse begrov et 9 kvadrat - kilometer stort område i flere meters tykkelse.  Her finnes et gammelt kart over de berørte områdene i bygda. Katastrofen kom fullstendig overraskende på folk som lå i sin dypeste søvn, slik at de var fullstendig overgitt til naturkreftene da disse slapp seg løs. Mange trodde det var dommedag.

Rull til toppen