Søk på  historielagets hjemmeside.
Aktiviteter
Styre, utvalg og om historielaget..
Årbøker og diverse publikasjoner...
Kirkene i Verdal
Lenker
Minnesmerker og bautaer...
Verdalsraset...
Diverse presseomtale av historielaget...
Diverse saker...
Gate- og vegnavn i Verdal kommune
Kulturskatter...
Sagn og historier fra Verdal.

Hentet fra
Årbok 1977

Av Solveig Ness

Utskriftsvennlig versjon.
(PDF-fil uten bilder)

Alfabetisk oversikt over alle  artikler i Årbøkene
Årbokoversikt

LAGT UT PÅ NETT:
09.11.2008

 

Startsiden Aktiviteter Kulturskatter Lenker Minnesmerker Organisatorisk Publiksjoner

Veita - et gammelt handverkstrøk på Øra

Navn og beliggenhet
Om vi bruker ordbok og slår opp på ordet - veit - ser vi at det betyr - smug i by. Navnet passer bra for her er det virkelig trangt, og trangere har det vært. Hos Nelius Pedersen (Vollstua) og Oskar Hynne var det tidligere trapp og inngang mot Veita. Her satt konene ute med sitt strikketøy på fine dager og kunne slå av en passiar fra hver sin trapp, mens de også kunne holde et øye med sine håpefulle. Når folk snakket om Veita rundt århundreskiftet, mente man helst strøket fra elva og ca. opp til Jelstrupgården og Forberg- strøket, henholdsvis Henrik Ydse og Marius Fosnes. Her gikk altså Gamle Kongeveg eller riksvegen nordover helt til 1904/05 da Jern- banen kom og delte Øra i to, og riksvegen ble flyttet lenger øst. (Nyvegbakken). Som et lite «minnesmerke» over Gamle Kongeveg står fremdeles en gammel milstolpe (1 mil) ved Vollstua.

Nærmiljøet
De aller fleste våningshus i Veita og Nerby'n var bordkledd, men ikke alle uthusa. Flere hus var mørke, nærmest tjærebredd, en god del røde våningshus fantes og hos de best situerte var fargen gjernest kvit. Noe stor hageflekk hadde folk hverken råd eller plass til i strøket, men det var plantet endel trær som skapte trivsel og preget nærmiljøet. I Smedstua ble først plantet fire lønnetrær, et i hvert hjørne av hagen, tre av dem vokste og ble store. Rikke Tronsen fra Smedstua og nabokona Oline Halvorsen reiste ca. 1910 til Staup, Levanger og fikk tak i hver sin kvite syrin som skulle være doble (podet). Den i Smedstua viste seg å bli vanlig enkel, men den i hagen hos Halvorsen ble dobbel og den blomstret hver sommer i mange år til stor glede for både eier og naboer. Den ble fjernet for noen år siden. Et tre som fortsatt preger strøket er hengebjørka som senere gartner Karl Olsen plantet i konfirmasjonsalderen heime ved stua hos sin far Gunerus Olsen. (Ved Nils Olsens hus nå).

Før det ble anlagt kloakk på Øra gikk det ei åpen grøft gjennom Veita. Den kom egentlig fra Øverby'n og kom fram mellom Elstad- gården (Gustav Hansen) og Pettersengården, gikk under vegen her og ut i elva nord for Rygh- gården. Den var gammelt merke mellom gårdene Mikvold og Maritvold. Grøfta ble kalt Kilen og mot den og elva var det oppsatt rekkverk, så navnet ble til Kilbrua.

Her møttes folk fra Veita og omegn for å slå av en prat og kanskje spørre litt «nytt». Særlig lørdag ettermiddag var det folksomt her. Kvinnfolka brukte ikke så ofte kåpe eller ytterplagg før i tida, men i anledning helga tok de gjerne på seg rene kvite forklær.

Rundtur til håndverkere og handlende 1865-1900
Med folketellingene for 1865, 1875 og 1900, samt litt muntlig tradisjon i bagasjen begynner vi turen i den såkalte:

VIBEGÅRDEN
Folketellingen for 1865 starter med skredder og huseier m/jord Andreas Hansen og kone Martha C. Pedersen. Jeg kan tenke meg at tellingen begynte her p.g.a. gårdens beliggenhet, den lå øverst i Veita og må ha vært et av ytterpunktene (mot nord) på «tettstedet Værdalsøren». Tilfeldigvis er den også min barndomsheim, så sjøl om det kanskje virker ubeskjedent, blir det likevel for meg en naturlig start på vår rundtur.

Ekteparet Martha og Andreas Hansen hadde 5 barn i 1865, blant disse Gustav Hansen, som ble en kjent kjøpmann på Øra, og hans søster Oline, gift Halvorsen. Hansen var altså skredder av profesjon, men hadde også l ku og 3 sauer og sådde 1/2 tønne havre og 6 t. poteter.

Skredder Hansen og hans familie bor i Vibegården også i 1875, men med den forskjell at endel av barna er fløyet fra redet. En «logerende» Johannes Halvorsen, «skreddersvend», er imidlertid kommet i tillegg. Han ble senere svigersønn i huset, idet han giftet seg med datteren Oline.

En antar at husa her er bygget av A. Hansen, årstall 1852 ble funnet innrisset i tømmeret da våningshuset senere ble revet. Gården har hatt flere eiere framover åra. Ved folketellingen i 1900 er det sagbruksarbeider Martin Vibe og kone Kristianna som bor her, sammen med sin pleiedatter Agnes Bones, hun er oppført som syerske. Hun var forøvrig butikkdame ved Verdal Samvirkelag i mange år.

Uthusa i Vibegården var bygd sammen med våningshuset, slik det var mye brukt før i tida. Dette ble revet i 1932, da Johannes Risan kjøpte eiendommen. Det gamle våningshuset som var nærmest bygd i trønderstil, størrelse ca. 15 x 5 m var bordkledd og sto i øst-vest. Dette ble revet i 1957, nyhusa ble snudd i nord-sør med fasade mot ny gate og riksveg som imidlertid var blitt flyttet. Johannes Risan eier fremdeles eiendommen.

Et steinkast lenger sør banker vi på i
SMEDSTUA
Det var ikke langt mellom håndverkerne i Veita og her bodde i 1865 smeden Petter Pedersen med kone Mette og datteren Rikke. Petter Smed ble han kalt til daglig og var såkalt finsmed. Han drev litt jord for han hadde 5 sauer og gris, samt ku sammen med skomaker Forberg i nabolaget. Kua var på sommerbeite på seteren Stavlund i Volhaugen. Melka gikk man tilfots og hentet der, og den ble fraktet heim i bøtter og «bølhenk».

Husa i Smedstua ble bygd rundt 1858, og våningshuset står fremdeles i noenlunde samme stil. Uthuset som bl.a. inneholdt Petters smie ble revet for noen år tilbake. Svigersønnen Otto Tronsen overtok etter Petter Pedersen, og Antonie Tronsen etter sin far Otto. Senere eiere Erling Johansson og nå Kjell Pettersen.

OLSENSTUA
med ekteparet Bergitte og Gunerus Olsen var i 1900 nærmeste nabo mot sør til Smedstua. Gunerus Olsen var i mange år ølbrygger hos Oluf Moe (Husumgården) og senere dreng hos Gustav Hansen. Oppskriften på sirupsølet, også kalt Gunerusøl, som han brygget og solgte for egen regning, skrev seg kanskje fra hans tid hos Oluf Moe. For 10 øre kunne både små og store få 1/2 flaske.

Gunerus Olsen var bror av Bernhardus Olsen som hadde Mikvold en tid. Av barna i Olsenstua nevner vi Amalie Vangstad, Marie Høknes, Karl Olsen og Tormod Olsen som alle senere hadde sitt virke på Øra. Husa ble revet og området er idag gartneri (Nils Olsen).

På samme side av vegen ligger også
FORBERGGÅRDEN hvor vi igjen finner håndverkere. I 1865 bodde Johan M. Forberg her og han ernærte seg av skomakeryrket og litt jordbruk. Sønnen Johannes bor også heime og er smed (grovsmed). Ti år senere er samme familien oppført og drev med samme virksomhet. Ved folketellingen i 1900 ser vi at det har vært et generasjons- skifte, idet Johannes Forberg da er blitt «husfader», smedmester og jordbruker.

Sønnen Evald som forøvrig var urmaker i Ryghgården en tid, var noen år i USA, men kom tilbake og bosatte seg senere på Levanger.

Husa i Forberggården er med små ytre endringer de samme som i gamle dager. Gården eies idag av Marius Fosnes.
Mellom Forberggården og Hynnehusa (Oskar) lå ei lita grå tømret stue kalt
BERETSTUA
Den var så låg at en voksen mann kunne ta med handa på takskjegget. Her bodde «koppklinkar'n». Husa ble revet og Beret bodde på sine gamle dager i Klokkerstua.

På vestsida av vegen og litt lenger nord enn Forberggården lå
HALVORSENGÅRDEN
Johannes Halvorsen som tidligere er nevnt som skreddersvenn, drev her etter at han ble mester, hans kone Oline fra Vibegården og født Hansen drev også med skredderforretning, som det står i folketellingen (1900). Her vokste bl.a. datteren Valborg, senere gift Eriksen og sønnen Alf Stavlund opp. Det er mest rimelig at Halvorsen startet skreddervirksomheten her etter at svigerfaren Andreas Hansen hadde avsluttet sin i Halvorsengården. Huset her er sannsynligvis bygget av Halvorsen. Sigurd Steinsmo kjøpte senere eien- dommen og bodde her i mange år. Den gamle bygningen er revet og har gitt plass til ny villa som eies av Arne Sigurd Steinsmo.

Nærmeste gården til Halvorsengården mot syd var
JELSTRUPGÅRDEN
Her bodde i 1900 Anna Karoline Jelstrup sammen med datteren Henriette. Losjerende er Torger Olsen Meldal som drev som smed, altså nok en håndverker. Det er mulig at denne smed Olsen har vært eier av denne gård før Jelstrup, idet vi finner ham oppført som selveier og smed i 1865. Husa her står fremdeles, om enn noe modernisert. Eies av Henrik Ydse.

Mellom Forberg- og Jelstrupgården blir det trangere mellom husa og en kan liksom føle at en befinner seg i Veita eller «smugget».

Da vi runder svingen ved
VOLLSTUA
aner vi at vi nærmer oss elva, selv om vi ikke kan se den enda. Litt fjærelukt med islett av måkeskrik og lyder fra annen sjøfugl forteller om det. Amund Voll, innflytter fra Nordre Fron (Gudbrandsdalen) bor i Voll-stua i 1865. Han er fisker av yrke. Vollstua er modernisert noe, men står stort sett som rundt 1905. Senere eiere har vært Grethe (barnebarn av Amund Voll) og Nelius Pedersen. Nåværende eier er deres sønn Arnold Pedersen.

Rett over gata fra Vollstua ser vi innom på
HYNNETUN
«Husfader» her er i 1865 Ole Olsen. Han har kone og 2 barn og tjener til livets opphold som fisker. Samme familie møter vi også i 1875, men da har datteren Serine giftet seg og fått familie som bor i huset. Serine og Nikolai Hynne (kanalarbeider og lyktetenner) står som eiere i 1900, senere overtok Oskar, deres sønn.

Rett forut ser det mest ut som vegen ikke går lenger, «Hynnebua» står og stenger. Her foregikk salg av fisk og sild. Bua var plassert mest nede i fjæresteinene, så denne butikken lå iallefall tett ved vareinntaket. Anna og Martin Hynne drev med denne fiskebutikken, mens de hadde sin heim på hjørnet på motsatt side av vegen

HYNNE SØNDRE
Ved folketellingen i 1900 bor altså Anna og Martin Hynne her sammen med 5 barn. De tok muligens over heimen etter hennes far, Johan Faber. Senere tok datteren Marie over huset, og det eies nå av hennes svigersønn John Steinsmo. Hynne søndre er en gammel gård, uthuset er sammenbygd med våningshuset, med port inn i et lite gardstun.

BERGSTUA
Vegg i vegg med Hynne søndre bodde Petra og John Berg, Sofus Berg sine foreldre, senere eiere her var Nora og Martin Lyng og sist Anders Johansson.

Gårdsbruk midt inne i Verdalsøra er ikke lenger vanlig, men
BORGENGÅRDEN (Mikvold lille)
var fram til 1928 et eksempel på det. Ole Eliassen som eide gården i 1865 hadde da følgende buskap: 2 hester, 3 kyr, 12 sauer og 2 geiter. Våningshuset sto langs Gamle Storgate parallelt med elva og ca. der Gudrun Olsens villa står idag. Det var port inn i gården fra vest ved Klokkerstua. Fjøset var så godt som sammenbygd med Jelstrupgården og vinkelbygd med «hellbrua» mot vegen opp Veita. Her var det også innkjørsel. Smie og stabbur hørte også med til gårdsanlegget og lå ved merket mot Vollstua. Gården var således helt innebygget. Oles sønn Mikal Olsen Borgen er gårdbruker i 1900, han er også hovslager og smed. Ole Mikalsen Borgen tok over i 1906 og i hans tid ble våningshuset flyttet til helt ny tomt og dit det står idag. Han bygde nye uthus samtidig (l928).

Fra Borgengården går rundturen videre til
KLOKKERSTUA
Denne gården er av de eldste på Øra. Ifølge Verdalsboka er det trolig at Andreas klokker som bodde på Verdalsøra ca. 1700 har holdt til her og kanskje har han gitt gården navn. Rundt 1900 var det imidlertid kaptein Sommerschield som bodde i Klokkerstua. Han var sønn av oberstløytnant Sommerschield på Nestvold og deltok bl.a. i Sparebankens styre og stell.

Jonetta Klokkerstua og pleiedattera Hulda Mollan bodde her ca. 1910. Signe og Johannes Berg eide gården i mange år, men nå er Egil Grøtan hjemmelsinnehaver.

Den aller eldste av gårdene på Øra skal imidlertid være
MÆLASTUA
Hvor gammel den er, kan være vanskelig å fastslå, men årstallet 1750 har vært nevnt. Denne gården har vært litt av et sentrum på Øra i tidligere tider. Før den gamle brua over Verdalselva ble bygd ca. 1860, var det nemlig fergested fra Mælastua og til Bentsengården på den andre sida av elva.

En kjent og aktet mann i Verdal, lensmann fra 1869 til 1910, Hieronimus Heyerdahl Wessel var en tid eier av denne gård. Han hadde også sitt kontor her og rådstuen eller arresten fantes også i Mælastua. Et avsnitt fra Verdalsboka forteller litt om lovens håndhever i Verdal ved århundreskiftet: «Wessel var vel 3 alen høy og sterkbygget, en staselig og pen mann som det sto både age og respekt av. Han trengte ikke bruke mange ord for å bli hørt. Men under det sterke og robuste ytre var det et følsomt og mykt hjertelag, som stadig ga seg utslag i gode råd og hjelp til dem som hadde det vanskelig.»

Senere eiere bl.a.: Andreas Krokstad, O. Brandtzæg-Sand og Randi Bjørken. Mælastua var det siste beboelseshuset langs elva, men litt lenger nord (ca. der Ottar Berg bor idag) lå stedets brannstasjon (sprøythuset). Brannutstyret den gang var ikke særlig avansert. Det besto bl.a. av noe man kalte «stampen». En stor avlang kopp med en håndsprøyte i hver ende.

Forbi brannstasjonen og videre i nordlig retning gikk det veg til dampskipsbrygga og Jektmelen (ca. der slakter Thorsen idag har sitt slakteri). En herre ved navn Kraft som i 1835 skildrer forholdene på «Værdalsøren» forteller: «Der var 70 huse, to langgader og et par tvergader, der var omtrent 350 indbyggere, der ernærede sig ved handel, fiskeri, haandværks- og dagarbeide. Tidligere, ytrer han, kunde man lægge til eller gaa op med store fartøier, men senere er indløbet blevet meget vanskeligt paa grund af de store sand- banker, der havde lagt sig op udenfor, såa at stedet ikke såa ofte besøgtes af skibe, som ellers vilde have været tilfældet.»

Etter raset i 1893 ble det enda vanskeligere å komme opp til Øra med båter, og elva fortsatte videre med denne sandauringen.

Etter turen langs elva og til Mælastua går vi samme gate tilbake og nå skal vi innom en stor og ruvende bygning PETTERSENGÅRDEN
Det er på en måte 2 sammenbygde gårder som danner et hjørne hvor den ene står med fasade mot Veita og den andre mot elva. «Den nordre fløy» som det står i gamle papirer er den eldste, antagelig bygd ca 1800. Den kalles idag Pettersborg og eies av Ragnhild og Kåre Johansen.

Bjarnebo eies idag av Bjarne Jacobsen er bygd ca. 1880, og tømmeret i den skal være fra en stue på Skjærset. I Pettersengården var det i 1865 garveri og Torstein A. Midtlyng var selveier og garvermester. Dette var en innflytterfamilie, idet mannen opplyses å være født i Horg og kona Karen fra Leksvik. Midtlyng hadde da en svenn til å hjelpe seg i garveriet. Vi finner samme familie her i 1875, men da er det svigersønnen som er hjelpesmann i garveriet. Amund Helland nevner bl.a. gamle hus på strandstedet Værdalsøren i det 18. århundre: Garverstua. Mon om ikke det er den senere såkalte Pettersengården.

Da kloakken ble gravet forbi gården i 1940 kom man over to store trekar (antagelig av eik) som lå nedgravet (nedfelt) i jorda. De hadde holdt seg meget godt og er nok brukt som skyllekar for hudene den tida det var garveri i gården. I Pettersengården ble det også holdt husdyr og Midtlyng hadde i 1875 l ku, 6 sauer, 2 geiter og l gris. Ved århundreskifte er Anna Petersen «Gårdeierske og Jord- bruger» og har 6 barn som bor heime. Fru Petersen tok også imot strykning for folk. Berntine Grenne var leieboer sammen med to barn.

I 1908 selger imidlertid fru Petersen den «Nordre fløy» til Bernt Jakobsen og beholder sjøl den sydlige part av huset. Bernhard Berntsen Jakobsen overtok i 1919 den «Nordre fløy». Hans datter Ragnhild og ektemann Kåre Johansen eier nå denne del og hennes bror Bjarne som sagt den andre. Det er altså nå 3. generasjon Jakobsen som er eiere av denne gård.

Se også artikkelen «Litt mere om Øra (1865 - 1900)», av Solveig Ness