Posttjenesten i Verdal

Av Per Christiansen (Hentet fra Årbok 1986)

Posten er en selvfølgelighet i vår hverdag, men et underverk når vi tenker etter. Eller la Tarjei Vesaas si det for oss:

«Når ein tenker etter, skjønar ein fort at Postverket er eit av underverka på jorden. For det meste blir det aldri tenkt på. Postverket er så sjølsagt som sol og måne - det ligg stor honnør i slik likesæle. Men eit underverk er det. Det er tilstades verda over, arbeider stilt og presist, er der berre. Millioner av postkasser kloden rundt er kontrapunkt mellom det private mennesket og verdensorganisasjonen posten. Det er og blir eit meisterstykke av samarbeid mellom transportlinjer, maskiner, forte fingrar og skarpe auga.»

POSTENS HISTORIE I NORGE
I Norge ble de tilfeldige budbæreres oppgaver satt i et visst system da det i lovene i middelalderen ble bestemt at det minst en gang pr. uke skulle gå bud fra gård til gård. Den egentlige brevskrivingen var knyttet til myndighetene og kirken, og utover i 1500-årene begynner utgiftene til brevbud å figurere i offentlige regnskaper. Næringslivets vekst og statens økende innflytelse skapte behov for et organisert postverk også her i landet.

Det var den virksomme stattholder Hannibal Sehested som til slutt førte saken gjennom. Det norske postverkets stiftelsesdato ble 17. januar 1647, da det ble overlatt som et privilegium til en herre ved navn Henrik Morian. Han var nederlender, og nærmest for en internasjonal lykkejeger å regne. Nå gjorde Christian IV ham altså til generalpostmester i Norge.

Postprivileget var en innbringende forretning. Postbefordringen innenlands var pålagt såkalte postbønder, som var fritatt for skatt og militærtjeneste, men ellers ikke fikk noen betaling. Generalpostmesteren beholdt selv alle portoinntekter, men var forpliktet til å befordre kongens post gratis.

Etter de første portotakster vi kjenner, kostet et brev fra Oslo til Moss 2 skilling, og fra Oslo til København, Trondheim, Bergen og Stavanger, 10 skilling, for å nevne laveste og høyeste takst. Av en klage til Kongen over postgangen ser vi at posten brukte 8-11 døgn fra Oslo til København, og enda verre var forholdene i Bergens- og Trondheimsrutene, heter det.

I 1719 overtok Kongen selv Postverket, og siden har det vært drevet av staten. Men først i det nittende århundre kom det fart i utviklingen, og nye samferdselsmidler kom til hjelp for postforingen. De første dampskipene, «Constitutionen» og «Prins Carl» ble innkjøpt for Postverkets regning og satt i fart på Sør-Norge-Danmark. Den første jernbanen ble åpnet i 1854. Samtidig ble enhetsportoen innført i Norge og vårt første frimerke kom i handelen fra januar 1855.

POSTGANGEN
Trøndelag og Nord-Norge ble stemoderlig behandlet, og det gikk sent å få tilfredsstillende postgang. Til eksempel ble det i 1740 bestemt at det skulle gå post hver 14. dag gjennom Innherred til Nordland og Finnmark. Den sene postgangen førte til mange «rare» ting, bl.a. ble justissaker forsinket med den følge at arrestanter måtte sitte i fengsel og «almuen» holde vakt over dem.

Til å føre posten mellom Trondheim og Alteidet var det tatt ut ca 90 postgårder, og blant disse Maritvold i Verdal.

I en artikkel av lensmann Jon Suul i Årbok for 1953 (Verdal Historielag) «Fra postrutenes første tid» nevner han bl.a. litt om Maritvold. I kilder fra 1719 var Rasmus postbonde på gården. Han besørget posten til de nærmeste postgårder, Østborg i Frol og Sakshaug på Inderøya.

Ole Ottersen Gudding (1817-1895) og senere gårdbruker på Opheim 1857-1887 var beskikket som «postkarl» i Sulstua på den tid Nils Olsen Suul var postbonde. Ole Ottersens «Patent» som det het, gjaldt i fem år fra 9. april 1839. Med denne tjenestetida som «postkar» var han fri å gjøre militærtjeneste, og ble etter utstått tjeneste slettet i de militære ruller.
Et slikt «Patent» er et høytidelig dokument på omtrent fire sider som er utformet som en instruks.

Hornet er et gammelt redskap og symbol i postetaten og i Oles «Patent» pkt. 13 heter det:
I Henseende til Posthornet er at iagttage:

a) Han bør lære at blæse saaledes deri, at han derved kan give kjennelig Lyd.
og i avsnitt c) Han bør under Postens Befordring bruge det saa ofte det udfordres i følgende Tilfælde:

1) naar han underveis møder nogen, da maa han, særdeles i Mørke, blæse saa betimelig, at disse itide kunne vige af Veien for Posten, hvortil de under Straf ere pligtige, og i pkt. 3 under samme avsnitt heter det videre
- om han underveis skulde komme i nogen Fare, eller der tilstøter ham noget Uheld, skal han blæse saameget han kan i Posthornet, for derved at underrette de i Nærheden værende Folk om, at han trenger til Hjelp, og at disse i den Henseende kunde finde ham, især om det er mørkt.

Mens vi er inne på dette med postgang tar vi også med litt tradisjonsstoff om den såkalte Mattisvegen eller Poststien som skal være et annet navn på den.

I perioden 1865-1917 var det som kjent veg til Melen i Sverige i tillegg til Karl-Johansvegen. Vegen mellom Sandvika og Stalltjernstu var ennå ikke bygd.

Posten mellom landa ble fraktet etter Karl-Johansvegen. Men postforbindelsen mellom Melen og Sverige sør for Skalstu, gikk via Sandvika og over på Karl-Johansvegen.

Mannen som fraktet denne posters hette Mattis. Når han kom fra Sandvika og fremover langs Innsvatnet gikk han av vegen ved «Finsandgruva» straks øst for Kvilbekken. Her er det vegløst terreng og svært bratt for en kommer i høyden. Han tok seg frem over rabber og langs myrdrag til han nådde Karl-Johansvegen ved Kvilbekkbrua. Om Mattis innrettet seg slik at han korresponderte med postkjøreren eller at han gikk helt frem til Skalstu vet en ikke. Etter hvert ble det en tydelig sti i terrenget etter Mattis, og denne stien ble hetende Mattisvegen.

Ovenstående er gjenfortalt etter John N. Suul og Martin Bjørkli. Postgangen ble jo bedre etter hvert, og dampskipsfarten på Innherredsfjorden ble det viktigste kommunikasjonsmiddel.

Vi finner at dampskipet «Nidelven» gjorde noen turer på Innherred i 1850. Ruten var tapsbringende og ble innstilt. I 1856 kom en hjulbåt, og en ny «Innherred» i 1867. Flere selskaper kom etter hvert og alle disse antas å ha hatt betydning for postgangen også til Verdal.

Jernbanen skapte stor forbedring i postføringen. Hell-Sunnanbanen kom på jernbaneplanen i 1894, og banen ble åpnet i 1904. Postekspedisjonen på Hell-Sunnanbanen ble etablert i 1906 og siden har dette vært den viktigste forbindelsen til Verdal og Innherred forøvrig.

Riktignok har vi senere fått flyforbindelser over Værnes og videre
LITT KRITIKK
Ved å lese litt i gamle utgaver av Nordre Trondhjems Amtstidende har vi funnet noen synspunkter på postgangen. I denne avisa for 12/11 1880 refereres det til et innlegg i Dagsposten, som gjelder klage på den posten som kommer fra Sverige.

12/11-80.
Denne forsendelsen har tidligere blitt sendt fra Skånes med dampskipet «Stenkjær»mandag og torsdag. På Levanger har en mottatt posten på samme ettermiddag, og svarbrev har kunnet avsendes samme dag med posters til Sverige.

Nå har «Stenkjær» forandret sin rute og ankommet Skånes tirsdag. Det vil si at posten blir liggende å hvile ut et helt døgn i Verdalen etter sin tur over fjellet. Innsenderen bemerker nokså ironisk at en slik hvilepause etter en fjelltur for postens vedkommende neppe skulle være påkrevet.

For egen regning føyer avisa til:
«Innsenderen i Dagsposten formener visstnok at der ingen utsikt er til å få nogen Forbedring i Postforbindelsen sålenge som nuværende Postmester i Trondhjem fungerer, heri kunne vi dog ikke være enige, idet vi tror at man har grand til at håpe, at der også i denne Postmesterens funksjonstid måtte forventes Publikum å se de påpekede misligheder med Postbefordringen rettede.»

Ett år etterpå er en innsender frampå med kritiske bemerkninger. Nå er det omlegging av postbefordringen med Merakerbanen som gjør at posten fra Innherred utleveres ett døgn senere enn da båten fraktet postsendingene. Innsenderen mener at den nye ruten i postmessig henseende har blitt et tilbakeskritt.

I 1888 ble postbefordringen behandlet i Værdalens Herredsstyre. På møte den 18.12. 1888 krevde de daglig postgang til Tr.heim og Kristiania. Skrivet fra herredsstyret har sin bakgrunn i forslaget om at Verdalsposten til Trondheim kun skal ga med Steinkjerbåtene, og de gikk til Trondheim bare fire ganger i uka. Herredsstyret ber om at den daglige postforbindelse opprettholdes. De folkevalgte framholder at «En regelmessig og livlig Postforbindelse er en af de vigtigste Betingelser for trivselen af alt næringsliv.» osv.

POSTSTEDER I VERDAL
Som nevnt er Maritvold det stedet som er nevnt først når det gjelder post i Verdal, men første egentlige var Værdalen poståpneri som det ble «døpt», og nedenfor følger en oppstilling over poststeder i Verdal fram til i dag:


Første tilholdssted for postkontoret på Øra. Fra venstre på bildet: Postmester Martinus Rygh, hans kone Karen, og det første postbudet i Verdal Karl Gjersing. Bildet er fra 1893. Gården er idag flyttet lengere mot nord og eies av Pål Woxholt.

Bekjentgjørelse i Nordre Trondhjems Amtstidende 8. okt. 1890:

Indlevering af Postsager ved Værdalens Postaabneri
SYDOVER Søndag, Tirsdag, Onsdag, Torsdag og Lørdag fra kl. 8-9 Fr.m samt Søndag Efterm. fra kl. 4-5 og Torsdag Efterm. fra 6-7.
NORDOVER indleveres Postsager Mandag, Tirsdag, Onsdag, Fredag og Lørdag fra kl. 8-9 Form.
TIL VUKU indleveres Postsager Mandag til kl. 2 Efterm. og Torsdag fra kl. 6-7 Efterm.
TIL YTRE SKOGN OG AASEN indleveres Postsager Søndag og Torsdag Form. fra kl. 8-9.

Tidene har forandret seg -

1. VÆRDALEN poståpneri, opprettet 1.2. 1852

Poståpnere/styrere:

- J. Rygh, skolelærer

fra

1.2.1852

 

- Martinius Rygh

«

1.1.1889

 

- O. A. Guttormsen

«

1.11.1918

 

- Martin O. Magnussen

 «

14.10.1928

 

(Oswald Magnussen)

 «

 

 

- Per Christiansen

 «

1. 7.1962

 

- Øivind Trengereid

 «

1.10.1971

 

- Edvard Sandsør

 «

1.1.1974

Poststedet lå etter opplysninger i Postmuseet «ved hovedgaten i Strandstedet Værdalsøren», nærmere bestemt der hvor Woxholt idag har sin bokhandel. Siden har kontoret flyttet flere ganger, og er idag som kjent på Minsaas Plass i den gården som også kalles for Postgården.

2. VUKU postkontor, opprettet den 15.11.1858

Poståpnere/styrere:

- Ole Hage, kirkesanger

fra

15.11.1858

 

- Kvello kommandersersj.

«

1871

 

- Sevald Andersen, kirkes.

«

1873

 

- Ole Kvello

«

26.2.1885

 

- Odin Pedersen Stornæs

«

1.9.1885

 

- Anna Stornæs (enke)

«

6.9.1894

 

- Olive Balgaard

«

1920

 

- Borgny Eng

«

1959


Postkontoret ble først lagt til «gården og handelsstedet Bredningsbjerget nær Østnesbroen, ca. 1 km nedenfor kirken, og ca. 14 km ovenfor Verdalsøren» for å sitere «skrifter» fra den tiden. Postkontoret er nå i det som er poststyrerens barndomshjem, og hun forteller at hun er født i samme lokale (rom) som hun nå sitter og ekspederer sine postkunder.

3. SULSTUEN/SULSTUA/SUL postkontor, opprettet 1.7.1864

Poståpnere/styrere:

- Nils O. Sulstuen Marie Dahl

fra

1.7.1864

 

- Martin Nielsen

«

1.1.1891

 

- Rasmus Nybygget (Overveimester)

«

18.3.1896

 

- Mikal Suul

«

1.10.1919

 

- Ruth Stiklestad

 

1.10.1967


Poststedet var i Sulstua hele tiden fra 1864 til Mikal Suul sluttet i 1967. Da ble det flyttet til den nye poståpnerens hjem. Sul poståpneri ble lagt ned fra 1.10. 1974, og Ruth Stiklestad ble poståpner på landpostruten Vuku-Sul, og det er hun også i dag.

4. STIKLESTAD postkontor, opprettet 1886

Poståpnere/styrere:

- 0. Frøseth

fra

1886

 

- Ingeborg Skrove

«

1.4.1909

 

- Petter Husby Skrove

«

1.11.1933

 

- Gunnar Heir, handelsm

«

1.7.1936

Stillingen var ledig 1.7.1935 og stedet ble bestyrt av Margit Valsø fra 1.7.1935 og Inga Valsø fra 4.5.1936. Poststedet ble ved opprettelsen kalt Verdalen Meieri brevhus. I 1901 ble nav-net endret til Stiklestad, og gjort om til poståpneri fra 1.4.1909.

I dag er det sesongpostkontor på Stiklestad om sommeren, men inntil videre med begrenset tjeneste (frimerkesalg og stempling av post med eget motivdatostempel). Utviklinga på Stiklestad vil forhåpentligvis bli slik at det atter kan bli full posttjeneste der.

5. HELGÅDALEN postkontor, opprettet den 1.7.1887

Poståpnere/styrere:

- Peder Nilsen Volden

fra

1.7.1887

 

- Iver Lerseth

«

1.11.1911

 

- Per A. Rotmo

«

16.6.1935

Poststedet ble nedlagt fra 1.5.1971.

6. INNA I VERDAL postkontor, (jun/sept.) opprettet fra 1896.

Poståpnere/styrere:

- Ole Nilsen Suul

fra

1986

 

- Jørgen From

«

1. 5.1917

 

- Erik Eriksson

«

1.7.1920

Navnet ble endret til Inna i Værdalen og fra 1.10.1921 ble navnet endret til Inna i Verdal.

7. SKJÆKERFOSSEN postkontor, opprettet fra 1.7.1899 som brevhus og poståpneri fra 1.10.1910.

Poståpnere/styrere:

- R. Slipern

fra

1.7. 1899

 

- Olaus L. Skoknes

«

28.9.1912

 

- Bernhard 0. Skoknes

«

1.11.1928

Poståpneriet ble nedlagt den 1.5.1964.

8. INNDALEN postkontor, opprettet 1.10.1903.

Poståpnere/styrere:

- Nils E. Games

fra

1.10.1903

 

- Jon 0. Wohlen

«

1.1.1917

 

- Marit Wohlen

«

1.10.1960

Poståpneriet ble nedlagt fra 1.10.1964. 38

9. ULVILLEN brevhus ble opprettet 1.9.1907 og ble poståpneri fra 1.10.1911.

Poståpnere/styrere:

- Ole N. Lerseth

fra

11.9.1907

 

- Kristian Haugan

«

13.5.1910

 

- Karl Haugan

«

1.5.1951

 

- Gerd Aamo

«

1.11.1958

Fra 1.10.1921 ble navnet skrevet Ulvilla. Ulvilla poståpneri ble nedlagt fra 1.4.1975.

Som det går fram av ovenstående har det fra sekstiåra og utover blitt lagt ned mange poststeder i Verdal. Noe som forøvrig er tilfelle over hele landet. Dette skyldes at vi i dette tidsrommet har fått innført det jeg vil kalle moderne landposttjeneste, noe som har ført til en svært god postservice utover i distriktene.

Naturligvis har det vært motforestillinger mot dette, men jeg tror at svært få idag vil være villig til å gå tilbake til den «gamle ordningen» med å hente posten langt fra bopel, eller å måtte gå til poststedet for å sende sine pakker, foreta inn- og utbetalinger osv.

Poststedene har jo, i likhet med butikker, heller ikke de åpningstidene som var tidligere, og som et eksempel på dette kan jeg vise til en annonse i Innherreds Folkeblad, 7. juli 1915:

(Til venstre: Postkontoret på Øra i 1915. Dette var M. Melbys nye gård, idag eies det av tannlege Sørhuus.)

POST
Paa grund av flytning til nyt lokale
lukkes postkontoret 10 ds. kl. 4 em.
Sondag 11. d.s. aapnes postkontoret i M. Melbyes nye gaard.

Verdal postkontor
6. juli 1915
Schiøtz

LANDPOSTBUDTJENESTEN
Det norske postverket ble stiftet 17. januar 1647, men det tok hele 238 år før landposttjenesten ble etablert. Det skjedde 1. juli 1885, og det ble da opprettet tre ruter fra Oslo til det daværende Aker.

Det tok forholdsvis lang tid for landposttjenesten fikk virkelig betydning, men etterhvert fikk en landpostruter over hele landet, og i 1985 var vi kommet opp i 2.300 landpostbud som tilsammen betjener henimot en hale million husstander.

Før landposttjenesten ble etablert måtte postmottakeren hente posten på poststedene, og de kunne ofte være langt unna. Med landpostbudet fikk en flere leveringssteder, og disse ble gjerne kalt poststasjoner e.l. Et leveringssted tok gjerne imot posten til hele grenda, så det kunne fremdeles være lang vei til «posten».

Utviklingen har vært kolossal og i dag har vi landpostruter overalt. Det er bare få husstander som ikke får besøk av landpostbudet. Avstanden mellom stoppene er ofte bare ett - til to hundre meter. Dessuten går budet idag inn for å levere eller to imot penger, pakker osv.


Prøve på noen av poststemplene som er brukt i Verdal.


Poststedene eller postkassene kunne være langt unna. I dag er det bare få husstander som ikke får besøk av postbudet.

Det har vært litt vanskelig å finne opplysninger om landposttjenesten i Verdal. Men noe vet vi, og vi har også fått hjelp av tidl. landpostbud, bl.a. av den eldste postmannen i Verdal idag, postbetjent Oskar Olsen på Ørmelen. Han er nå 86 Ar og ble ansatt som landpostbud i 1916, altså for sytti år siden i år.

Hans første jobb var i landpostruter som gikk fra Verdalsøra til Trones-Sjøbygda-Volhaugen. Ruten hadde da vært i gang ett år, og ble altså opprettet i 1915.

For dette var det opprettet landpostrute fra Skjækerfossen til Vera. I en samtale med Tormod Skoknes forteller han at denne ruten ble opprettet ca. 1910-1912, og ble utført med en tur pr. uke (lørdag). Landpostbudet måtte overnatte i Vera for at postmottakerne skulle ha mulighet til å svare på brev, og sende disse tilbake med budet. Landpostbud var til å begynne med Olaus Skoknes, og han ble senere poståpner. Han ble etterfulgt av sin sønn Bernhard Skoknes som også ble poståpner. Det var han til i 1964 da poståpneriet ble nedlagt. I en samtale med Bernhard Skoknes, da han sluttet og også fikk Kongens fortjenstmedalje, fortalte han om mange strabasiøse turer. Men «at posten skal frem»var virkelig en realitet for disse karene.

Den siste som utførte ruten til Vera med sykkel og på ski var Martin Åkervoll. Han anskaffet senere bil og de siste årene kjørte han helt fra Vuku til Vera daglig.

Noe senere ble det også landposttjeneste fra Stiklestad til Leksdal og Leirådal. Dette var omkring 1930. Den første som gjorde tjeneste som landpostbud til Leksdal var Ingolf Aksnes. Etter han kom Ole Leirdal. I ruta til Leirådal var Arnold Prestmo første landpostbudet og han ble etterfulgt av Johannes Enes. Både Leirdal og Enes begynte i 1941 og var i tjeneste også lenge etter at utgangspunktet for rutene ble flyttet til Øra. De er begge ennå å treffe på Øra av og til, nå som pensjonister. De kan fortelle at de utførte rutene med sykkel, men om vinteren måtte de bruke hest. Ole Leirdal forteller også at han synes at hesten var likeste fremkomstmiddel han hadde, det var ikke så trivelig etter at det ble biler. Og det er det sikkert flere enn Ole Leirdal som mener.

Fra Vuku ble det landposttjeneste først i sekstiåra etter at Inndalen poståpneri ble lagt red. Første landpostbudet var Helge Bjartan, og han brukte lenge motorsykkel. Senere ble det bil, og han «flyttet» også med da ruten ble lagt om og fikk utgangspunkt på Øra.

Senere har utviklingen gått fort fram til den landposttjenesten vi kjenner idag. Idag er det ni landpostbud i Verdal, seks på Øra og tre brev og annen post viser det for en kolossal utvikling det har vært i posttjenesten. Nå har så godt som alle en eller flere aviser, noe som var mer sjelden i landpostrutenes «barndom».

Og i dag kjører alle ut med stort sett nye, fine biler, og selv om det nok kan være vanskelige turer også idag, kan det neppe sammenlignes med forholdene i gamle dager.

For å illustrere dette kan vi avslutte med å la Oskar Olsen fortelle om en juletur med posten i gamle dager:

(Til høyre: Oskar Olsen har med sin lange tjeneste i Postverket tilbakelagt en strekning som tilsvarer flere ganger rundt jorda.)

«Det var julaften i 1924. Guttormsen var postmester og det var fælt til vær. På grunn av den store postmengden, 72 kg, fikk jeg anledning til å leie skyss (hest). Jeg begynte kl. syv og tok meg tid til å reise ved ellevetiden og så var det å dra ut da klokken var blitt fem. Jeg fikk mat på Trones og hvilte dessuten på Leinsbakken. Da jeg kom tilbake kl. 11 om kvelden, full av is og sne stod postmesteren og ventet på meg. «Er det du Oskar», sa han, og det var det jo, selv om det var vanskelig å se. Så var det å dra hjem, og skifte på seg. Så satte jeg klokka tilbake til ni, og så feiret vi jul.»

Utskriftsvennlig versjon uten bilder (PDF-format)

Startsiden | [Lukk vindu]