Søk på  historielagets hjemmeside.
Aktiviteter
Styre, utvalg og om historielaget..
Årbøker og diverse publikasjoner...
Kirkene i Verdal
Lenker
Minnesmerker og bautaer...
Verdalsraset...
Diverse presseomtale av historielaget...
Diverse saker...
Gate- og vegnavn i Verdal kommune
Kulturskatter...
Sagn og historier fra Verdal.

Hentet fra
Årbok 1987

Av
Olav Selli


Utskriftsvennlig versjon.
(uten bilder)

Alfabetisk oversikt over alle  artikler i Årbøkenee
Årbokoversikt

LAGT UT PÅ NETT:
24.11.2008

Startsiden Aktiviteter Kulturskatter Lenker Minnesmerker Organisatorisk Publiksjoner

Verdal kommunale E-verk

Planer og oppstart
Året var 1913, 20 år etter det store Verdalsraset, ett år etter salget av Verdalsbruket (som også ble betegnet som Verdalsulykke nr. 2).

Striden om salget hadde delt bygdens befolkning i to deler. Striden var så hard at Verdal ble beryktet langt ut over alle grenser.

De midler som var blitt frigjort ved salget, måtte anvendes på en fornuftig måte om man skulle ha mulighet for å roe ned gemyttene.

Det var allerede på den tid foretatt beregninger over utbygging av flere fossefall til elektrisk kraft. Deriblant var Dillfossen som skulle skaffe kraft til planlagt tresliperi. Da bruket ble solgt, falt dette bort. Det gjaldt å velge en utbygging for elektrisk kraft som ikke ble større og dyrere enn at kraften kunne selges til brukbar pris.

Den 11. juni 1913 forelå innhentede anbud på utbygging av Ulvilla kraftstasjon til en samlet pris på kr. 267000,-. Dette ble enstemmig vedtatt i herredsstyremøte samme dag.

Dermed ble det liv og røre, og mange fikk annet å tenke enn den ufreden som hadde vært, selv om noen satt igjen og skulle huske på hva som hadde skjedd.

Man tok sikte på å kunne levere 600 kw i første omgang, med mulighet for utvidelse til 1000 kw ved senere behov. Av de 18 kvern- brukene i Ulvillafossen ble 16 innløst av kommunen. De to andre, tilhørende Øvre og Nedre Breding, ble overdratt mot levering av 2 kw elektrisk kraft til gårdene, et forhold som også gjelder i dag.

Det ble bygget en ny dam ved Kjesbuvatnet som skulle tilsvare et magasin på 12 mill. m3 og nedbørsområde på 23 km2. Ved Rønningen, ca 400 meter fra kraftstasjonen, ble det bygget en 4-5 m høy inntaksdam i betong. Den skulle tilsvare omtrentlig døgnregulering.

Turbinrøret var ca. 400 m langt og hadde avgreninger til tre turbiner. Fallhøyden var 80 meter. Kraftstasjonen ble bygget i mur og betong i to etasjer for høyspentfordeling.

Det ble bygget høyspentlinje fra Ulvilla til Kvelstad. Der ble den delt i en linje på sydsiden og en linje på nordsiden av Verdalselven. Disse kunne ringkobles på Verdalsøra. Videre ble det bygget avgreninger til Elnes i Helgådalen, Svegård i Inndalen, Dalemark i Leksdal, Hallan i Vinne, Leklem (og senere Trones) og Volhaugen.

I juleuken 1914 var man kommet så langt at en stor del av bygden og også Verdalsøra kunne tilkobles det elektriske ledningsnettet fra Ulvilla kraftstasjon.

Ennå lever mange som opplevde denne store begivenheten. Dette kom også på en tid da Første verdenskrig hadde brutt ut, og det var mangel på alt mulig, deriblant parafin til belysning.

Driftspenningen på høyspentnettet ble valgt til 15000 volt, noe som var mere uvanlig på den tid for tilsvarende stasjoner. Dette var imidlertid fremsynt da man også kunne levere kraft i noe avstand fra kraftstasjonen.

Drift og økonomi de første årene
I 1917 ble det bygget høyspentlinje fra Elnes til Vestly da det skulle skaffes elektrisk kraft til gruveanleggene ved Åkervolden. Dette ble imidlertid av kort varighet, og høyspentlinjen fra Vestly til gruve-anlegget ble revet. Resten av linjen ble stående for om mulig å skaffe en del beboere oppover dalen elektrisk kraft.

Kraftstasjonen ble også utvidet på grunn av antatt gruvedrift. Det ble derfor tilbudt levering av 200 kw elektrisk kraft til Røra, Sparbu og Inderøy. Prisen skulle være kr. 100 pr. kw pr. år. Leveringen ble bibeholdt inntil 1923 da Nord-Trøndelag elektrisitetsverk (NTE) overtok denne leveransen.

I 1918 kjøpte VKE (Verdal kommunale elektrisitetsverk) eiendommen Utheim på Verdalsøra for kr. 2900,-. Denne skulle bli e-verkets administrasjonssenter i lang tid fremover.

Det første linjenettet var bygget på uimpregnerte stolper. Slike stolper ble flere e-verks undergang da de råtnet opp etter 8-10 år.

Allerede i 1923 ble det kjøpt inn 3-400 impregnerte stolper. Muligens var det dette som var årsaken til at e-verket kom fra det uten å henge seg på kommunen.

I perioden 1920-28 hadde de kommunale e-verk her i fylket «understøttelse» av sine respektive kommunekasser med til dels store beløp. I 1925 ble det foretatt kostnadsberegninger for utnyttelse av Skjækerfossen til elektrisk kraft uten at det kom noe mere ut av det.

Selv med lav betalingsevne kom man seg igjennom de harde 20- og 30-årene ved hjelp av pinlig sparing, rasjonering og nattutkobling. I 1936 ble det gjort avtale med NTH om kraftlevering ved grensen mot Røra. Omtrent samtidig ble utbyggingen av Dillfossen tatt opp til ny vurdering. Men heller ikke denne gangen ble det noe av planene.

I 1940 ble det oppført nytt lager- og verkstedbygg. Det skulle vise seg å bli meget vanskelig å skaffe til veie det som skulle være inne i huset under krigen.

Sjøbygda og Verdalsøra ble nå forsynt med elektrisk kraft fra NTE. På den tid utgjorde dette ca. 760 kw. Det kom flere henvendelser fra NTE med ønske om å overta elektrisitetsforsyningen for hele Verdal.
Det skulle vise seg å bli streng rasjonering på elektrisk kraft både ved kvotetildeling og utkoblinger under krigen.

Utviklingen etter krigen frem til salget i 1969
Sin første bil kjøpte VKE i 1946. Det var en brukt lastebil som ble kjøpt av E. C. Dahls bryggeri i Trondheim.

Store deler av bygden lå fremdeles i mørke. Både før og under krigen hadde kommet utallige henvendelser om å koble seg til nettet, og søknadene strømmet på i massevis da krigen tok slutt. I 1946 ble følgelig administrasjonen utvidet for utbygging og kontroll.

Det skulle vise seg at det ennå tok mange år før samtlige husstander i Verdal fikk elektrisk kraft. De siste ble tilkoblet først på året 1966. Da hadde det gått i orden med statsstøtte.

I 1967 ble det bygget nytt administrasjonsbygg på e-verkets egen tomt på Verdalsøra. Bedriften beskjeftiget på den tid ca. 50 personer, hvorav ca. halvparten tilhørte avdelingen for elektrisk installasjon, en virksomhet e-verket hadde drevet i alle år helt fra starten av.

I gjennom flere år var det ført forhandlinger med NTE om overtak av VKE. Etter at flere konsulentfirmaer hadde foretatt verdiberegninger, ble det fattet vedtak om at VKE skulle overdras til NTE fra l. l. 1969 for en brutto kjøpesum på knappe 8 millioner kroner med et fradrag på 4 millioner for nødvendige investeringer. De ansatte ved verket ble sikret arbeid ved NTE.

...............................................................................
Artikkelen er av Olav Selli. Hentet fra Årbok 1987.