Søk på  historielagets hjemmeside.
Aktiviteter
Styre, utvalg og om historielaget..
Årbøker og diverse publikasjoner...
Kirkene i Verdal
Lenker
Minnesmerker og bautaer...
Verdalsraset...
Diverse presseomtale av historielaget...
Diverse saker...
Gate- og vegnavn i Verdal kommune
Kulturskatter...
Sagn og historier fra Verdal.

Hentet fra
Årbok 1978

Av Solveig Ness


(Noen av bildene i
artikkelen er utelatt)

Utskriftsvennlig versjon.
(PDF-fil uten bilder

Alfabetisk oversikt over alle  artikler i Årbøkene
Årbokoversikt

LAGT UT PÅ NETT:
09.11.2008
Startsiden Aktiviteter Kulturskatter Lenker Minnesmerker Organisatorisk Publiksjoner

Litt mere fra Øra (1865 -1900)

Mens vi i fjorårets skrift tok for oss Veita, med håndverkere og deres gårder, skal vi denne gang fortsette turen langs Gamle Storgate - fra krysset med Nordgata og mot syd. Vi må nesten kalle dette Øras butikkstrøk på denne tid, for her ligger butikkene vegg i vegg. Vårt første besøk blir:

ELSTADGÅRDEN
Her holder Gustav Hansen til med sin forretning. Kjøpmennene førte et helt spekter av varer og hos Hansen var det ved siden av ass. landhandel, manufaktur og moteforretning. Gustav Hansen kom fra Vibegården øverst i Veita og han kalles i 1900 «Handelsmann og Jordbruker», mens datteren Ingrid har ansvaret for moteforretningen.

Av andre familiemedlemmer drar vi kjensel på datteren Aasta Hansen som arbeider i huset, sønnen Birger Hansen, senere apoteker Elstad og sønnen Eivind, senere kjøpmann etter faren i Elstadgården. Som eksempel på vareutvalget har vi sakset en annonse fra Innherreds Folkeblad nov. 1904:

I denne gård skal det også ha vært bokbinderi en periode.

På andre siden av Gamle Storgate og med elva som nærmeste nabo lå:
RYGHGÅRDEN
Urmaker Odin Rygh og hans kone Grete eide denne i 1900. Av barneflokken kjenner vi igjen Albert Rygh og broren Oskar som ble lensmann på Stjørdal. Datter i huset Sigrid ble gift med postmester Magnussen. Grete Rygh drev senere butikk i gården og hun handlet med garn og tøyer. Fam. Kjensteberg bor også her i 1900, mannen sjøl, Johan er «skredder for egen regning» og kona er syerske. Ryghgården står der fortsatt den, idag eies den av John Gran.

SÆTTEMGÅRDEN
er borte idag, men den sto omtrent der Eriksengården står nå - altså nærmeste nabo til Ryghgården. I Sættemgården bodde i 1865 Carl Julius Sættem med kone Karoline. Han drev landhandleri her. I tillegg var han den første kasserer i Verdal Sparebank, som ble opprettet i 1854. Navnet den gang var Værdalens Spareskillingsbank. Banken hadde sine første lokaler her i Sættems kontor fram til 1873.

Denne gård ble revet etter Sættems død i 1875. Enken Karoline kjøpte da Fagerhøi på Stiklestad og endel av materialene ble benyttet ved bygging der. Senere hadde Metodistmenigheten et hus på denne tomta - Betania. Dette ble imidlertid flyttet til Levanger som menighetshus. Eriksengården ble bygd på denne tomta i 1919.

Mellom Eriksengården (tidl. Sættemgården) og Husumgården er det den dag i dag en ubebygd plass mot elva. Vi er kommet til:

ALMENNINGEN
Plassen er ca. 10 m. bred mot Gamle Storgate og smalner til ca. 6 m. ved elva. Ifølge tradisjonen skal plassen ha vært brukt mest som et torg. Her kan en tenke seg at det har foregått litt av hvert i årenes løp.

Vi kjenner til at kjøpmenn og andre her i Verdal drev en utstrakt handel med fiskere fra bl.a. Hitra. Om en ikke ukjent herre ved navn Rasmus Ågesen Hagen på Maritvold kan vi sitere følgende fra Verdalsboka: «På Verdalsøren foregikk i de tider (ca. 1727) likesom senere en betydelig handel med fiskevarer, som ble bragt dit av fiskere helt ute fra Hitra og omegn. Hagen drev forretning på Titran, rimeligvis således, at han solgte kramvarer og tok fisk i bytte, som han da innførte til Verdalsøren og solgte i bygden.»

Jeg vil tro at endel av den sild og fisk som jamtene handlet i Verdal/Levangerdistriktet er ført i land på Almenningen. Harald Wågø har laget en liten trykksak om Jämtlandsvegen (1965). Han skriver følgende:

«Jamtene var avhengig av å handle vestover og det samme var trønderne av handel østover. Til havnene i Verdal og Levanger kom fiskere fra Møre, Trøndelag og Nord-Norge med sild og fisk. På denne tid var Verdalselva seilbar opp til Verdalsøra og det ble solgt betydelig mengder fisk til jamtene. At det ikke var lite, vet vi fra Lars Hess Bing som i 1796 forteller at folket i Verdal har ikke så liten fortjeneste ved å kjøre for Jamtene, fisk og sild til Skalstugan, varer som var kjøpt dels i Levanger og dels i Verdal.»

Hvis vi blar litt i gamle kirkebøker, finner vi flere bevis for samkvem med sjødistriktene: «Febr. 10. Jørgen Klausens Kiøbsvend fra Hiteren som d. dato falt ud i Elven af en brøgge og drognede.»
Senere i 1785 under Døde: «Halvor Olsen Øren ført død hjem fra Hittren 54.»

Trafikken med båt opp til Verdalsøra ble som kjent problematisk etter hvert p.g.a. sandauring i elva, noe som forverret seg etter Verdalsraset i 1893. Dette bl.a. førte til at trafikken på bryggene ved elva og da også på Almenningen stilnet av etter hvert. Hell-Sunnanbanen kom som kjent til Verdal 1904 og ga nye muligheter for varetransport.

Den første brua over Verdalselva ble ferdig i 1860, før den tid måtte man ferge over elva fra Melastua og til Bentsengården eller Arntsstugu på Melasida. Men også på Ørasida er det brukt flere landingsplasser for ferga. Den ene av disse var Almenningen, en annen Kilen (v/oppkjøring til Veita).

Plassen ble brukt av fiskerne på Øra og andre sjøfarende til å sette opp båter også etter århundreskiftet. Ivar Arntsen (f. 1902) husker godt at Almenningen var full av færingsbåter. Brannøvelser ble holdt her med rikelig adgang til vatn fra elva. Eiendomsretten til Almenningen kan være noe uklar, og den nye reguleringsplanen for Veita og deler av Nerbyen er plassen avsatt til offentlig gangveg. Neste stopp på vår runde blir:

HUSUMGÅRDEN
Selveier i 1865 var Oluf A. Rasmussen Moe. Han ble født i Levanger ca. 1808 og må ha vært en kar med både tiltaks- og virkelyst og som sikkert har hatt en viss innflytelse på Øra. Han hadde tre jekter som seilte på såkalt Nordlandshandel, drev ølbryggeri og var kjøpmann.

Hans kone het Jonetta Jonasdtr. født i Skogn ca. 1824. Ekteparet hadde fire barn, en sønn og tre døtre. Sønnen John Olufsen Moe skal vi høre litt mere om i et senere avsnitt - i Husumgården ble det imidlertid døtrene som overtok virksomheten da Oluf Moe falt fra. Ved århundreskiftet drev Odine Moe (senere gift Husum) butikken sammen med sine to søstre (Anna og Carla), den kalles da landhandel.

Odine ble gift to år senere med P. H. Husum, som startet med manufaktur og herreekvipering og drev med det endel år. Etter en god handel ble det gjerne spandert en sigar på kunden. Husumgården er en ganske stor gård (100 m2) i to etasjer med en litt skal vi si fornem fasade. Det hørte også 2 brygger med til gården. Magnus Stenbakk er eier nå. Nabogård mot sør og tett inntil Husumgården ligger:

KINDBERGGÅRDEN
Garver Henrik A. Kindberg var selveier her i 1865. Ved å bla litt i folketellingen for Steinkjer for samme år finner vi to brødre Kindberg som også arbeider i samme yrke, nemlig Johan Oluf som garver og Gustav som garversvenn. Begge er født i Verdal. Kindbergnavnet er såvidt sjeldent i Verdal, at jeg vil tro disse tre var brødre.

Henrik A. Kindberg oppføres også ti år senere som garvermester m/jord, men da er han også blitt «stationsholder». Dette skulle tyde på at Kindberggården var stedets skyss stasjon på dette tidspunkt. Når vi i tillegg vet at banken hadde sitt kontor her i årene 1873-82, må Kindberggården ha vært et sted med adskillig liv og røre. Går vi noen år lenger fram i tid til 1900, har Henrik Kindbergs sønn Kristian overtatt garvervirksomheten, noe som igjen styrker vår tidligere antydning og garvertradisjoner i Kindbergslekta. Den gården vi nå er innom er lite endret. Flere har vært eiere gjennom åra, nå er det Jorid Holme.

ROSTADGÅRDEN
regnes av sakkyndige for kulturhistorisk sett å være en av de mest verdifulle bygninger i området. Den eies nå av Verdal Museum og dermed skulle bevaringen i hvert fall av denne gård være sikret. Det er nokså store hus i Rostadgården og det hører både stabbur og brygge til. På Rostadbrygga er det sikkert ført i land store mengder sild og fisk da trafikken opp elva var på topp. Her var det også råd å få tak over hodet, idet man drev med «losjihus» som særlig ble benyttet av fiskerne. Folketellingen for 1865 forteller oss at Mikal Johnsen Schjevig da var selveier og fisker og bodde altså i Rostadgården med sin familie. På samme tid bodde også Ivar A. Salather m/familie i gården. Han kalles i folketellingen for «logerende sjøfarer». Ti år senere er rollene byttet om, idet Salather har overtatt og er sjømann m/jord, mens Schjevig er «logerende»og forsørges av Salather (kårmann?).

Mellom 1875 og 1900 var Martin Slottet (Holmsveet) eier av gården noen år og senere svigersønnen Anton Rostad. Han drev fra 1896 og i mange år kolonialforretning. Eva Rostad overtok etter sin far, og nå er, som nevnt, Verdal Museum eier.

GJETEGÅRDEN
hvor Gurine og Søren Gjete hadde tilhold (blikkenslagerverksted) er nå siste gård før elva og brua. Også til denne gård skal det ha hørt brygge. Der Moe-parken nå ligger, var det før en kjøpmannsgård.

MOEGÅRDEN
hvor Ole Andreas Moe drev handelsvirksomhet. Det skal ha vært en toetasjes gård, bygd nærmest i trønderstil. Denne Ole Andreas Moe som var av Åkerhusslekta (se Verdalsboka) rev gården, flyttet den til Trondheim og drev forretning der, som senere er kjent under navnet Andreas Moes glassmagasin. Som nevnt under Husumgården hadde Oluf Moe en sønn - John f. ca. 1855 i Verdal.

John Olufsen Moe gjorde en bra økonomisk karriere, drev kjøpmannsforretning i Wasa, Finnland og var norsk konsul der. Han skal ha vært gift to ganger. Den ene av John Moes koner var russisk født. Han døde i Finnland.

Om det var samme Moeslekta både i Husumgården og Mogården vites ikke sikkert, men da Ole Andreas Moe var flyttet til Trondheim, kjøpte John O. Moe tomta, ga den til «Ørens befolkning» og anla Moparken. Parken fikk plantninger og musikkpaviljong. Moe skaffet også tilveie to kanoner og visstnok en morter (haubitz) fra Finnland (skytset ble visstnok bortført av tyskerne under krigen).

Ved innvielsen i 1910 var både små og store på Øra samlet. Parken var nærmest fylt til trengsel innenfor jernstakittet som den gang var reist rundt. Det var musikk og taler ble holdt - med andre ord - stor festivitas og et minne for livet for de som var til stede.

På skrå over gata fra Moparken ligger:
GRAVÅSGÅRDEN
Her drev Rebekka og Kristian Gravås sin forretning. De handlet med både kolonial og klær. Butikken skal være opphørt rundt 1925/30. Brygga som hørte til gården, ble flytta på «land» og tjente som lagerrom og bod de siste år. I Gravåsgården fantes endel stallrom, slik at bygdefolk på «Ørtur» kunne få «parkert» sine hester, mens de gjorde en butikkrunde.

Vi er nå på vei tilbake nordover langs Gamle Storgate og i:
KVAMGÅRDEN
Hos Karl Kvam kunne en få handle kolonial og litt av hvert. Ivar Arntsen forteller at da han skulle be-gynne på skolen i 1909, kjøpte han sitt første skoleutstyr hos Kvam. Det var enkle saker og besto av: l stk. steintavle, l stk. griffel og pennal. Hele stasen kostet 12 øre - skriver tolv øre -.

I Kvamgården skal det også ha vært utsalg av øl i en sal i 2. etasje. I en lang bygning mot Rostadgården (ca. der Mobil Bensinstasjon er idag) holdt Handelshuset Hegge og Knoff til.

Vi er i:
HEGGEGÅRDEN
Vareutvalget var også her ganske De gamle forretningene førte ofte med allsidig - fra matvarer til hestesko. Forretningen skal ha vært den første som handlet med apotekervarer i Verdal. Hegge oppføres allerede i 1865 som handelsmann og selveier, mens Knoff da var handelsfullmektig. Senere er de da gått i kompaniskap og skal ha drevet en betydelig forretning her på «Øren» i 70-80 årene. Ved folketellingen i 1900 er begge herrene oppført som handelsmenn og jordbrukere. I senere år drev Gustav Eklo bilverksted i Heggegården, men gården er revet for en del år siden.

LANDSTADGÅRDEN
Her var det mye og store hus. Hovedbygningen var den eneste trebygning på Øra med tre etasjer. Her fantes mastu, en verkstedbygning og stall. Gården skal være bygd ca. 1845. Lornts R. Landstad født i Skogn var selveier i 1865. Av yrke var han snekker. I huset bodde også urmaker Johannes Tollevsen med familie, disse var losjerende.

Mellom denne gård og nabogården mot nord (Abrahamsengården) var det ei trang veit. Den var adkomst til en gård - Eidegården - hvor det var farveri.

Fra denne veita var det også innkjøring gjennom en overbygd port til gardsrommet i Landstadgården. Innkjøringen var svært trang og ifølge tradisjonen var steinleggingen temmelig nedslitt av alle vognhjulene som hadde passert. Ved århundreskiftet var Mikal Landstad gårdeier og jernbanearbeider, videre bodde Ole Johnsen og familie i hovedbygningen, mens tjenestepiken Ovedie Karoline Olafsdtr. og Jakob Green (En hjemvendt amerikaner, som det står i folketellingen) bor i føderådsbygningen. Muligens har denne bygningen blitt utleiet for overnattingsgjester. Ole Johnsen skal ha eiet gården etter M. Landstad. En datter av Ole Johnsen var Antonie, senere gift med Matheus Einarsen. Fra 1938 var Ragnar Vangstad eier av Landstadgården, den er revet nå.

ABRAHAMSENGÅRDEN
har huset bakere i godt over 100 år, idet bakermester Kristian Mathisen drev i denne gården allerede i 1865. Huset skal være bygd 1847. Det er ganske klart at både håndverkere og kjøpmenn arbeidet og drev under helt andre forhold enn vi kan tenke oss idag. Det fortelles at gamle bakermester Mathisen godt kunne sette sirupskaka i ovnen og så ta en tur til elva for å se etter flyndresnørene. - En billig middag var ikke å forakte. Det må ha vært trangt om plassen i gardsrommet på Abrahamsengården.

Som nevnt under Landstadgården gikk det ei veit her, og det er ting som tyder på at brødsalget har foregått fra ei luke i veggen på gammelbakeriet og ut mot denne veita. Den samme bakermester møter vi også ti år senere, han har nok øket sin omsetning på disse årene. Han har i alle fall øket staben fra en bakersvenn og en bakerdreng til tre bakersvenner i 1875. Den ene av disse, Nils Abrahamsen fra Alsen i Sverige, har overtart bakeriet og gården omlag ved århundreskiftet. Olaf Abrahamsson er født og oppvokst her. Aksel Olsen og Petter Nervik har senere vært bakere i samme gård.

MÜLLERGÅRDEN
To bakere som driver vegg i vegg er ikke så vanlig, men i nærmeste nabogård til Abrahamsengården finner vi også bakeri. Marie L. Holan var selveier og kårenke i denne gård i 1865, heime bor også to døtre Anna og Kristine. Bakervirksomheten drives av Petter Dahl som er losjerende. Marie Holans datter Mette giftet seg i 1866 med Anton M. Muller fra Trondheim og denne familien bor i gården i 1875. Anton M. Muller var da bakermester, og fru Holan er fortsatt kårkone. Ved århundreskiftet finner vi den samme baker, mens fruen Mette også tar imot spisegjester. Gården får imidlertid ny eier 1914, da fotograf Lorentz Edv. Larsson kjøper den.

Senere var svigersønnen Henning Andersson eier, nå er Ellinor Berg hjemmelsinnehaver. Konkurranse om kundene var det også på denne tid, sikkert også mellom disse to bakeriene som vi nettopp har besøkt. Ifølge tradisjonen kunne konkurransen gi seg forskjellig utslag. Her er et eksempel på det:

Før de moderne eltemaskinene kom, fantes det også endel hjelpemidler for bakerne. Om de kanskje var noe primitive gjorde de sikkert sin nytte. En av disse var ei «kringlebråk». Dette besto av ei stang som var fastgjort til en stabbe. Deigen ble lagt på stabben og det nødvendige krydder tilsatt. Med stanga ble så krydderet arbeidet inn i deigen. Denne arbeidsoperasjonen forårsaket endel støy og for å imponere bakeren på andre sida og fortelle om stor produksjon av kringle, ble det satt i gang litt «ekstra» bråk, donk i veggen osv.

SNEVEGÅRDEN
Arnt Olsen Sneve, farver av yrke og selveier, residerer her i 1865. Han var gift med Elsebe Holan, forøvrig Mette Müllers søster som altså var nærmeste nabo. En av døtrene Margrete, ble gift med Johan Getz på A/S Værdals- bruket. Arnt Sneve begynte senere med hotell i sin gård og hadde også skyss-stasjon. Den må være flyttet hit mellom 1875 og 1900. Det er vanskelig å forstå idag at det har vært plass for en gård mellom Müllergården (Ellinor Berg) og Nordgata. Det var bare såvidt to hester med doninger kunne passere hverandre i Nordgata den gang.

Snevegården sto med fasade mot Nordgata, men med inngang også mot elva. Det var to store balsamer foran inngangen. Hovedbygningen var lang og smal og sammenbygd med uthuset, men med port mellom. Uthuset rakk omtrent like langt østover som Følstadgården gjør idag. Stallbygningen lå mot øst. Til denne gård hørte også hage med lysthus. Hagen lå mellom Suulgården og Følstadgården, ca. der Haakon den VII allé går idag.

Foruten hotell og skyss-stasjon var det også lokaler for tingstue eller rettslokale. En sal som ble benyttet til utpakking for handelsreisende gjorde tjeneste som det. Snevegården ble revet ca. 1914/15. E. Mikal Moe kjøpte noe av gården og ga tømmeret til Bakketun Ungdomsskole som ble bygd på denne tid.

FØLSTADGÅRDEN
E. Mikal Moe som holdt til i Følstadgården var kjøpmann på Øra fra 1871 til sin død 1922. Han solgte kolonialvarer men hadde også bra utvalg av jernvarer. Moe var en elegant herre som brukte sjakett til antrekk i butikken. Han var med i bankens ledelse en tid og var overformynder i Verdal i mange år. Om vi skal summere opp litt fra rundturen vi har gjort, skjønner vi, at med alle disse forretningene og en og annen håndverker, må det ha vært adskillig folk i virksomhet her på dagtid:

På sen kveldstid og nattetider var det vel hovedsakelig vekterne som rådde grunnen. Vekternes monotone rop kunne for eks. lyde slik: «Vekter ihooooo - Klokken er slagen tolv - Vinden er stille». Dette gjentok seg hver time og ble ropt ut på gatehjørnene i en slags lur som ble levert videre til den gårdeieren som hadde vakt. Senere ble det på bestemte plasser satt opp klokker som skulle trekkes opp og bevise at «vakthavende» hadde gått sin runde.

Denne vekterordningen, som var en kombinert brannvakt- og ordensvaktordning, varte til ca. 1932. De gårdeierne som ikke kunne gå sjøl, måtte leie for seg, og måtte betale 4.- til 6.- kroner pr. natt. Vekterne hadde også tilsyn med gatelyktene, som det fantes endel av. En kjenner til plassen for tre slike og den ene finnes på Verdal Museum. Det er på tide at vi avslutter denne lille «historiske» spasertur gjennom deler av Øra som for 80-100 år siden var sentrum. Dessverre er Øras historie et nokså ubeskrevet blad, men jeg vet at det arbeides med å få den med i Verdalsboka. Ved samarbeid mellom interesserte skulle det være håp om å lette litt på sløret som omgir Øras historie. Her ligger det utfordringer og venter på historiestudenter fra Verdalsdistriktet. Samtidig får vi håpe at det med den nye reguleringsplanen for Veita og deler av Nerbyen vil lykkes å bevare mest mulig av strøket og samtidig skape litt mere liv og røre enn vi har idag.

Kildehenvisninger:
Verdalsboka. Amund Helland: Norges Land og Folk.
Folketellingene for 1865, 1875 og 1900.
75 årsberetning for Verdal Sparebank.
Muntlig tradisjonsstoff.

Verdalsøra med bryggene