Natt med uro og angst

I Verdal historielags minneskrift om krigsårene «VERDAL 1940-1945», utgitt 9. april 2010, har vi hentet denne beretningen: Under signaturen "Troppsjef" skrev Anders By like etter krigen en artikkel i lokalavisa der han skildrer kampene på Verdalsøra. Fenrik By var sjef for en 24 mann stor tropp som lå i stilling i området som i dag har navnet Stekke. Vi bringer her et utdrag av Bys beretning:

Tyskerne må gjennom våre stillinger, dersom de skal videre nordover. Denne ventetida tar hardt på mange av oss. Mye hardere enn selve kampen. Om dagen stadige innflyginger av tyske jagere og oppklaringsfly, og rapportene om tyskernes fantastiske framgang. Om natten de påtrengende tankene.

Fenrik Anders By
Fenrik Anders Bye
Sterkest inntrykk
Hvis noen spør meg i dag hva som gjorde sterkest inntrykk på meg under krigshandlingene i 1940, vil jeg svare at det var en natt omkring 15. april. Sersjant Ystad og jeg sto ute på vegbrua, fylte sprengstoffkamrene i det ene brukaret og gjorde det klart for sprenging. Det var en gjennomtrengende vond vind denne mørke natta.
Jeg hadde på forhånd mottatt ordre om å ta ut en mann til å sprenge brua i det øyeblikk tyskerne ville storme den. Vi manglet både detonerende lute og elektrisk tenning. Den som fikk jobben måtte altså under brua og tenne på, og deretter gi seg skjebnen i vold.

Hele min sivile innstilling gjorde opprør mot å sende en av mine egne gutter i døden. Jeg følte meg fysisk syk ved tanken. Men saken var meget viktig og av stor militær betydning. Ordren måtte selvsagt utføres, og en måtte ta sjansen. Den natta glemmer jeg aldri. Et par dager senere mottok vi ordre om at brua under ingen omstendighet måtte sprenges.

Årvåkne vaktposter
Det er natt til søndag 21. april. Guttene er gått til ro, men våre vaktposter er ute, årvåkne som aldri før. De ser nesten ingen ting, men de bruker ørene desto bedre. Kl. 03.00 kommer en ordonnans inn til meg med beskjed om at tyskerne er på veg innover. Pr. jernbane hadde de passert Åsen. Jeg orienterer guttene om nyheten, gir dem ordre om å kle på seg, men ta det med ro inne og hvile. Bare et par mann får tørne ut til forsterkning av postene.

Kl. 04.30 får vi igjen melding om at tyskerne har nådd Rinnan. Vi tar våpen, smyger oss ut i våre stillinger, og stirrer framover mot den andre elvebredden.

Minuttene går. Da smeller det plutselig to - tre iltre skudd borte på Ørmelen. Røyk begynner å velte ut fra et par bygninger der borte. Mørke skygger dukker opp på linje bortenfor jernbanebrua. Det er tyskere. Andre passerer idrettsplassen i retning vegbrua.

Mange stuper
Så spiller våre mitraljøser og maskingeværer opp. Geværskuddene smeller. Noen av guttene brenner løs uten å se mål. Andre tar rolig fienden på kornet før de trekker av. Tyskerne løper, og mange stuper, drept eller såret. Vår plutselige ildåpning har lammet motstanderen for en stund. Men snart tar kulene til å smelle over hodene på oss
.

Fienden disponerer maskinpistoler og geværer, lette og tunge maskingeværer. Snart tar også granater fra infanterikanoner og lette bombekastere til å falle omkring oss. Det meste av ilden går over våre hoder. En brøkdel går i eller foran stillingene. De har tatt sine angrepspastiller og har ordre om å storme og ta våre stillinger, samme hva det koster.

 

Hjemmesiden til De Værdalske Befestninger