73 år siden krigs-dramaet i Verdal


Historiker Øystein Walberg (t.v.) sammen med Gunnar Storhaug på Ørmelen, like ved vegbrua over Verdals-elva. For 73 år siden, natt til 21. april, satte Storhaug fyr på en kolonialbutikk bare et steinkast unna der de to karene står.

I disse dager er det 73 år siden det dramatiske døgnet i Verdals historie, da den tyske okkupasjonsstyrken kjempet for å ta seg over Verdalselva. Natt til søndag 21. april 1940 rykket tyske tropper nordover fra Stjørdal. Bortsett fra ved Hegra festning hadde de ikke møtt motstand i Nord-Trøndelag. En avdeling fra Rinnleiret hadde forberedt en forsvarslinje ved de to bruene over Verdalselva - jernbanebrua og vegbrua for riksveg 50.

Gunnar Storhaug, født og oppvokst på Ørmelen, er nå 96 år. Han var den ene av to sivilister som meldte seg fri-villig til å sette fyr på kolonialbutikken til Signe Walberg. På motsatt side av vegen var det Alfred Wågø som var brannstifter av en butikk som tilhørte Ingvald Kalset. For invasjonsstyrken var vegbrua i Verdal svært viktig.

Trønder-Avisas nettsted følger begivenhetene dag for dag i serien «Felttoget i Nord-Trøndelag» - fra krigsut- bruddet 9. april 1940 til kapitulasjonen 5. mai. Søndag 21. april bringer avisa en tysk rapport om kampene på Verdalsøra. Historiker Øystein Walberg (75) har lest den og sier den er veldig interessant.

Fem nordmenn drept
Fem nordmenn - tre soldater og to sivile - ble drept under krigshandlingene. Hvor mange tyske soldater som mistet livet er ikke dokumentert. I Verdal historielags minneskrift, som ble utgitt 70 år etter krigsutbruddet, står det at det ifølge en britisk kilde var 13 soldater på tysk side som ble drept.

Øystein Walberg er den første til å understreke at tallet på drepte er udokumentert. - At den eneste kilden er britisk, kan tyde på at antallet drepte er for høyt. Over alt viser det seg at når en av krigspartnerne oppgir mot-standernes tapstall, er de for høye. Noen ganger er de sterkt overdrevet.

Tre tyske kors
- De eneste bevis for tyske tap er to bilder fra Ørmelen. På det ene ser vi en jordhaug med to kors på - på det andre bildet ett. I mange år etter kampene om Verdals-bruene var det beretninger om store tyske tap - om svære hauger med lik. Det er fantasifortellinger uten rot i virkeligheten.

- Noe som gjør det vanskelig å fastslå reelle tapstall, er når det i rapporter opereres med begrepet «tap». For en soldat kan være tapt, uten å være drept. Under kampene i Verdal for 73 år siden, var det mange fra angreps- styrken som gikk tapt da de ble beskutt av norske presisjonsskyttere. Men hvor mange av dem som ble drept har vi ikke klart å finne ut, sier Walberg.

- Et godt bevis på upresis rapportering har vi for øvrig fra Verdal. To britiske soldater ble oppgitt som døde. De har også fått sine navn på minnesteinen i Moparken. Men mange år senere viser det seg at de overlevde etter å ha blitt skadet. Minneplaten i Moparken skal derfor forandres, sier Walberg.

En krig har to parter
Hittil er det beretninger fra krigens vinnere vi har fått høre. Men i en krig er det to parter. Det er derfor viktig at vi får begge parters beskrivelser. Rapporten som Trønder-Avisa offentliggjør er spesielt interessant fordi den er skrevet av en person som deltok i kampområdet. Rapporten, nedtegnet av en kaptein, er gjengitt i boken «Von Oslo biz zum Polarkreis».

- Finner du nyheter?
Nei, det kommer ikke fram noen nye fakta om krigshandlingene. Mye er direkte feil. Men det viser hvordan den ene parten oppfattet situasjonen. Slik er det også når de norske opplevelser blir gjengitt. Den tyske rapporten bidrar til å gi et helhetsbilde av kampene i Verdal, søndag 21. april 1940, sier historiker Øystein Walberg.

Dramatiske morgentimer
Storhaug forteller om dramatiske morgentimer søndag 21. april 1940. Han husker detaljert hva som skjedde.

- Jeg trodde aldri det kom til å bli aktuelt å tenne på butikken. Vi var i området i flere dager. Bare ventet på at noe kom til å skje. Andre hadde gjort forberedelsene til brannstiftinga. Det var få hus på Ørmelen den gang. Alle var evakuert.

- Sammen med oss var tre militære vaktposter - helgådalingen Sverre M. Green, Odd Lervold fra Trondheim og Fredrik Brandt fra Steinkjer. Vaktsoldat Lervold var sulten, husker jeg. Men det hadde jeg råd for. For jeg hadde da en hel butikk! Her hentet jeg sjokolade og kjeks til ham. Lervold ble noen timer senere alvorlig skadd på Øra. Han døde en av de første dagene i mai på Innherred sykehus.

Storhaug forteller om da han på et gitt signal satte fyr på butikken, som nærmest eksploderte. Planene var klare. Vi skulle til elveutløpet, for der hadde vi robåten vi skulle bruke for å ta oss over elva. Det var fjære sjø, så det var fint å springe i elvekanten. Men båten var borte. Jeg gjorde meg klar til å svømme over elva, men det ble ikke aktuelt. Vi ble hentet.

Nå var det skyting på begge sider av elva. Det var krig.


På gården Gudmundhus, på slettene nord for Verdalsøra, er det en minnestein over soldat Jostein Blomberg som mistet livet under kampene i Verdal. Han døde på gården natt til 22. april. I Verdal historielags minnehefte VERDAL 1940-1945 er tragedien fortalt og dokumentert ved soldatens siste hilsen til sin forlovede og sin far.

....................................
Tekst og foto: Jon Holmlimo

 

Hjemmesiden til De Værdalske Befestninger