Søk på  historielagets hjemmeside.
Aktiviteter
Styre, utvalg og om historielaget..
Årbøker og diverse publikasjoner...
Kirkene i Verdal
Lenker
Minnesmerker og bautaer...
Verdalsraset...
Diverse presseomtale av historielaget...
Diverse saker...
Gate- og vegnavn i Verdal kommune
Kulturskatter...
Sagn og historier fra Verdal.

Av Gustav Vegelbo

FRIMENIGHET:

Verdal Baptistmenighet
Nordgata 7
(Stiftet 1880)

Utskriftsvennlig versjon.
PDF-format
(uten bilder)


* Ola Tronsmo.
Født i Vera. Virket i mange år som distriktsevangelist i Nord-Norge hvor
han døde.

* Reidun og Leif Ranholt.
Betjener menigheten
i jubileumsåret og tidligere to perioder.

LAGT UT PÅ NETT:
30.03.08

Startsiden Aktiviteter Kulturskatter Lenker Minnesmerker Organisatorisk Publiksjoner

VERDAL BAPTISTMENIGHET 100 ÅR

Hentet fra Årbok 1980

Det eneste en finner i Verdalsboka om Verdal Baptistmenighet er at Martha Efskind var gift med Fredrik Nilssen som var forstander for Baptistmenigheten på Verdals- øra. Ut fra dette går det altså frem at det var en baptistmenighet i Verdal, men for- fatteren av nevnte bok har ikke ofret tilstedeværelsen av denne menighet å være verdt noen omtale, hva årsaken enn måtte være. Vi skal ikke her ofre tid på å gå nærmere inn på dette, men prøve å konsentrere oss om menighetens tilkomst og senere utvikling.

Ettersom menighetens arkiv og forhandlingsprotokoller gikk tapt under brannen i 1940 i krigens første dage, hvor forstanderboligen gikk opp i luer, har en ikke det historiske materiale en kunne ønske seg når en skal forme menigheten historie.


Fredrik Nilssen som student i Stockholm.
(Ca. 1878)

Men vi har Baptistenes historie i Norge del I som går frem til år 1880. (Den senere del er ennu ikke kommet på trykk). Så har vi en historikk skrevet i forbindelse med jubileumskonferansen i Skien i 1902, og her har vi en ganske utførlig skildring av menighetens tilkomst skrevet av menighetens første forstander og menighetens grunnlegger pastor Fredrik Nilssen. Han var selv tilstede på denne konferansen, og vi siterer:

«I Verdalen hvor det historisk kjente Stiklestad ligger, utkjempedes en stor strid år 1030 mellem hellig Olav som kristendommens representant og hedendommen med sine mange forsvarere. I de senere år er den blitt verdensbekjent gjennem den store «Verdalsulykken» 1893.

I 1850 årene uroedes bygden av pietistenes lære som bragtes inn ved ulærde menn (ikke prester). At en lære som holdt det for synd at danse, drikke og spille kort m.m. og fremholdt nødvendigheten af at omvende seg om man ville undgå fordømmelsen måtte være farlig, det kunne både den ene og den annen sværge på. Og at det råptes mangt et varsko fra vekterne på Zions mure var selvsagt.»

En ennu mer truende fare brøt ut ved 1870 tallet. To kvinder, en i Sjøbygden, den annen på Verdalsøren, hadde begynt at lese Bibelen og kom derved til det (resultat) overbevisning at statskirken var en ubibelsk institusjon. En svensk baptistpredikant ved navn J. Sundstedt besøkte Verdalen, og da ble disse kvinder kjendt med baptistenes lære, og fandt den stemmende med Jesu og hans apostlers ord. De reiste til Levanger og ble døpt og forenet med likesinnede der.


«Gamle» Betel ( i Nordgata på Verdalsøra)

Omtrent på samme tid var der i Vuku, (et anekssogn i Verdalen) nogle få troende som pleide samles for at lese Guds ord og samtale over samme. Disse kom til samme resultat, at statskirken var en verdenskirke for hvilken Bibelen advarer Guds folk.

At fattige og ulærde folk borte i et anekssogn skulle komme på så djevelske tanker at de forkastede både prest og kirke, betraktedes for en så stor galskap at det spurtes både vidt og bredt.

Broder Sundstedt hørte også derom og oppsøkte vennene som derved fikk lære kjende at baptistene var Bibelens kristne, og de forenede seg med hine i Levanger.

Af grunde som ligger utenom denne beretnings hensigt, utflyttede nevnte venner fra Levangers menighet og etter grundig overveielse enedes de om at stifte egen menighet i Verdalen.

Den 8. august 1880, en vakker solklar dag, stille og behagelig i naturen og med en stadig forhåpning i hjertene, samledes to brødre og fem søstre i Ingeborg Hårstads hjem i Sjøbygden for at stifte Verdalens Baptistmenighet. F. Nilssen valgtes til forstander og predikant og Arne M. Dahl til kasserer. Det var en virkelig høitidsdag, og uaktet de var få og fattige, så de fremtiden i møte med frimodighet i tro på herskarerenes Herres forjettelser. Før vi skiltes samme dag, bad flere om at blive døpt og opptaget i menigheten. Tre brødre og to søstre ble døpt samme år, så ved det første årsmøte talte menigheten 12 medlemmer.

Uaktet motstanden var stor og alle var imot dem, åpnedes dog døre så Guds ord kunde forkynnes i fullpakkede huse; men nu, siden de begyndte at praktisere dåp og brødsbrytelse, kom motstanderne i full harnisk. Prestene, legmenn og den rå pøbel anfalt Bibelens sannheter, hver på sitt vis og med sine våben.

Møter holdtes hvor det diskuteredes om man ikke burde stenge sine døre når de så noen av baptistene komme, om det bare var i et ærinde, for derved at værge seg mot villfarelsen.


Interiør. Gamle Betel.

Sognepresten reiste omkring og foreleste «Grimelunds barnedåpsforedrag» så det ble nesten en hverdagskost.

Når predikanten hadde holdt møte på en gård, var ofte kapellanen efter og tok løfte av dem at stenge Gisle Johnsens forsvar for barnedåpen sattes i hendene på enhver man trodde var smittet av den nye lære, men Guds ord hadde fremgang, så i lengre tid ble ca. 10 ved dåp tillagt menigheten for hvert år. Motstandernes arbeid var dog heller ikke fruktesløst. Mange feige vendte sannheten ryggen og havnet atter i verdens kaos. Nu ble det vanskeligere at få hus at samles i. Dette bevirkede at man grep seg an og bygslede tomt og oppførte eget forsamlingshus som julaften (søndag) 1882 ble taget i bruk.»

AMERIKA
Menigheten vokste jevnt, og den unge forstander var stadig på farten og forkynte Guds ord. Han sparte seg ikke. De lange avstander til trods gikk han tilfots rundt omkring i bygden, like til Røra, Sparbu og Steinkjer. Forstander Nilssen var også våken for unge menn med nådegaver som forkynnere. Således nevnes en yngling ved navn Gustav Melby som ble vunnet for sannheten. Han tok ham med seg og oppmuntret ham til å vitne om den nåde han hadde erfaret, og fikk ham til å gjøre små misjonsreiser rundt omkring på traktene. Han ble senere en vel kjendt baptistpredikant i Amerika. Blant dem som vandret ut, ble flere forkynnere. Martin Aasan og Ola Tronsmo virket i flere år som forkynnere her hjemme. De var også gått ut fra Verdal Baptistmenighet.

Forståelig nok var det ikke lett for den lille menighet å underholde forstander på full tid, men menigheten fikk støtte fra England, en støtte på fra 200-500 kr. pr. år. Etter en tid falt denne støtten bort, og forstanderen stod da så å si på bar bakke. Dette førte til at han måtte ta seg annet arbeid ved siden av for å kunne underholde sin familie. Han hadde fortsatt møter på søndagene. Selvom virksomheten av denne grunn ble adskillig innskrenket, vokste menigheten jevnt.

Det var i 1886 denne støtten falt bort, men i 1893 fikk menigheten igjen støtte, men denne gang fra Amerika. Dette gjorde at forstanderen igjen kunne oppta gjerningen på full tid. Så ofte det lot seg gjøre besøkte han Steinkjer. Der hadde en søster fått istand en søndagsskole, og flere voksne søkte seg også dit for å samtale om Guds ord. Flere av disse ble døpt og tillagt menigheten i Verdal.

DATTERMENIGHETER

Steinkjer Baptistmenighet.
Ettersom venneflokken i Steinkjer vokste jevnt, var det helt naturlig det var aktuelt med menighetsdannelse der. Avstanden til Verdal var jo også ganske stor. Dette førte til at Steinkjer Baptistmenighet ble dannet i 1898 med 20 medlemmer, som ble overflyttet fra Verdal Baptistmenighet. Fredrik Nilssen som forstander for denne menigheten den første tid. Menigheten i Steinkjer vokste, og det gikk ikke så lenge før de bygget sin egen vakre kirke i byens sentrum. Denne brant ned under krigen i 1940, men i begynnelsen av 50 årene ble ny kirke reist, og det er idag en livskraftig menighet med megen ung aktivitet.


Verdalinger med sin nybygde Betel i Powers Lake 1908.

Betel Baptist Church Powers Lake N. Dakota U.S.A.Allerede før Steinkjer Baptistmenighet var stiftet, var det dannet en menighet av utvandrede verdalinger Bradford Minnesota U.S.A. Det var ca. 50 stykker som tidligere hadde tilhørt Verdal Baptistmenighet. En hel del av disse kom fra Vuku. Her må spesielt nevnes familien Bardo Breding, også kalt «Tresko-Bardo», fordi han laget tresko for store og små på Ecklo hvor han var husmann, men selvsagt også for andre som trengte tresko. Ettersom det på den tiden var en åndelig bevegelse på traktene, kom Bardo Breding i nød for sin sjels frelse.

Det var ingen som kunne hjelpe ham i hans søken. Han søkte hjelp hos en kvinne som var betraktet for from og vis, men hun fortalte ham at hans tilstand var helt normal.

Men så en dag rant lyset opp i hans sjel. Ved huggestabben der han stod med sine tresko falt han på sine knæ og ropte til Gud om frelse for sin sjel, og han fikk forløsning og hvile for sin søkende sjel. Kommet hjem til sin husmannsstue kalte ham sammen hele familien, kone og 8 barn og fortalte dem om sin store opplevelse. For første gang bad han sammen med sin familie.

Ikke så lenge etter reiste hans eldste sønn over til Amerika med penger til billett som han lånte av sin tante. Siden reiste enda en bror, og snart etter hele familien. Allerede da hadde disse to brødrene gjort forberedelse til menighetsdannelse i Bradford, ved at en bestemt avkastning av et stort akerland skulle gå til Guds hus. Pengene ble satt i banken, og ble da senere brukt til kirkebygg. Barneflokken i Bredingfamilien var nu vokst til 9. Disse mennesker ble ledende menn og kvinner i menighetene derborte, og ætlinger av dem er det den dag idag.

Det ser ikke ut til at verdalingene kunne slå seg tilro i Bradford. De sendte noen menn lengre mot nordvest, og de fant en plass nord om ganske stor by ved navn Minot. Her var store vidder omkring en innsjø ved navn Powers Lake, som også er navnet på stedet. Så og si hele menigheten flyttet nu hit. Menigheten organiserte seg i Powers Lake 5. juni 1903, bygget skole for sine barn og reiste en vakker kirke på prærien i 1908. Senere, i 1912 ble kirken flyttet i til tettstedet i Powers Lake. En ny og mer moderne kirke ble bygget i 1961.

Flere av sønnene til disse verdalsfamiliene ble fremragende forkynnere i Amerika etter først å studert ved det dansk-norske teologiske seminar i Morgan Park Illinois. Den mest kjendte er vel Bardo Bredings sønn Oluf Breding, som ble den første forstander for menigheten i Powers Lake hvor han tjenestegjorde i 11 år både som lærer for barna, og som pastor. I 1921 gjorde han et besøk i Verdal etter først å ha besøkt Palestina. Ved dette besøk overrakte han en gave til menigheten i Verdal. For disse pengene ble det installert en dåpsgrav til minne om Bredings familie. Frontmaleriet på Betel er en tro kopi av et fotografi som Oluf Breding tok ved Jordanelven i Palestina.


Oluf Breding ved elven Jordan 1923.

Blar man en billedkavalkade over menigheten i Powers Lake finner man mange verdalsnavn. Foruten navnet Breding møter vi Enget, Garnes, Halset, Holmen og Sellie.

Hvorfor har jeg tatt så pass meget med i denne historikk over Verdal Baptistmenighets 100-årige virke? Jo, for å vise hvilken innflytelse en menighet kan ha. Disse mennesker som dro hjemmefra til det fremmede var bare enkle husmenn, og kom vel stort sett fra små kår. Men de hadde gjort en dyrebar opplevelse som gjorde livet innholdsrikt og som ga deres personlighet kraft til å bli lysets herolder. Her hjemme var de foraktet og sett ned på som farlige folk, fordi de hevdet at det var Bibelen og den alene som skulle være deres vegleder i åndelige spørsmål. Det viste seg altså at de var fremragende folk med store evner som satt dem istand til å bli ledere.

De kom til et land som hadde evnen til å ta vare på mulighetene, og hvor alle var like verdifulle. De kom til et land hvor frihetens fane vaiet. Og her fikk de da utfolde seg. Verdal, og ikke minst slektningene av disse pionerer behøver ikke skamme seg, men heller være stolte av å være i slekt med dem. Det gjelder også Verdal baptistmenighet hvor de fikk sitt åndelige fødested. Ikke alltid synes resultatene av en menighets arbeid. En får ofte kjempe en ensom kamp, og motet kan vel til tider briste. Men det er ikke alltid slik. Her gjelder ordene: Kast ditt brød på vannet.


Ved innkjøringen til Powers Lake.

I tidens fylde skal du finne det igjen. I åndens verden teller resultatene langt anderledes enn i den materielle verden. Verdalingenes kirke i Powers Lake heter Betel som i Verdal.

I 1943 hvorfra jeg har mine notater talte denne menighet 320 medlemmer. Kommer man kjørende med bil til Powers Lake møter man ved inngangen til den lille byen et skilt ca. 2 x 4 m stort med påskriften: Welcome to Powers Lake the home of Betel Baptist Church!

Hvorfor reiste disse menneskene til Amerika? Var det bare av utfærdstrang, eventyrlyst eller for å søke lykken i det fremmede?

Så mange andre hadde ladt seg lokke av de store muligheter der borte. De levde under økonomiske trange kår. Familiene var også store. Men de hadde det ikke bare trangt økonomisk. De hadde det også vanskelig åndelig sett. De var sett på som vranglærere og villfarende, de var foraktet og ringeaktet, og spesielt for barna måtte det ha vært vanskelig. Den som skriver dette vet noe om hva dette vil si. Bare det å være en bekjennende kristen var ille nok, men når man attpå til brøt med den offisielle kirke og lot seg døpe på bekjennelse av sin tro, ja da brøt motstanden ut i full blomst.

De valgte altså å forlate slekt og venner og fedrelandet, og dro til et land hvor det var full religionsfrihet, men også med store muligheter til å slå seg frem rent økonomisk. Det samme var også tilfelle med de 52 emigranter som i 1825 forlot Stavanger med Sluppen Restaurasjonen. Det var et stort vågestykke å gi seg ut på det store hav i en slik liten farkost. Men de valgte friheten, de var også forfulgt for sin tro, kvekere som de var, et folkefærd som har ydet store offer for å fremme fredens sak i verden.

Pinsemenigheten.
Det har i mange år vært noen få pinsevenner i Verdal, men først i de senere år er det dannet egen menighet. Pinsemenigheten regner seg sikkert ikke som dattermenighet av Verdal Baptistmenighet, men ettersom endel av vennene innen denne menighet er utgått fra Verdal Baptistmenighet, og ettersom læren er stort sett den samme, er man da temmelig nære slektninger. I vår innviet menigheten sitt eget gudshus på Ørmelen, og bedehuset har fått navnet Sion.

VIRKEGRENER
I det foran nevnte skrift fra 1902 skriver Fredrik Nilssen bl.a.: «Af kvindeforeninger findes flere afdelinger som har virket trofast for menighetens vel». Hvor lenge «afdelinger» har virket har vi nok ingen notater om, men en av disse, nemlig

Aftenforeningen,
virker fremdeles, og har sine faste samvær annenhver mandag. Denne virksomhet har i alle år vært et stort aktivum for menigheten. Økonomisk har den betydd meget både for ytremisjonen og for hjemmemisjonen. Det kan tildels være store samlinger til Aftenforeningens samvær som har et mer sosialt preg. Spesielt er det så ved foreningens årlige vår- og høstutlodninger som alltid gir et godt økonomisk resultat.

SØNDAGSSKOLEN
Menigheten var ikke gammel før søndagsskolearbeidet ble satt igang. Også her siterer vi Fredrik Nilssen:

«Søndagsskoler har man likeledes havt på flere steder og med god fremgang og troskap av dem som har ledet dem». Det er ikke kjent hvor lenge det var flere søndagsskoler i virksomhet, men på Betel har søndagsskolearbeidet vært drevet i alle år, når undtas de to siste.

Opp gjennem årene har tildels store barneflokker vært samlet til søndagsskole på Betel, og når besøket var på det høyeste, måtte julefestene deles i to, en for de små og en for de større barna.


Barnemøte. Søndagsskolen på Betel i 60-årene.

Et stort og trofast arbeid er her nedlagt av menn og kvinner som var fylt av kjærlighet til barna, og som ville gjøre en innsats for deres beste.

Her er sådd en god sed som uten tvil har betydd meget, og som sikkert har båret frukt både for tiden og evigheten. Ingen vil ta det ille opp om vi her nevner et navn, nemlig frk. Maria Nilssen som stod i dette arbeid i over 50 år, og som for dette virke mottok H.M. Kongens fortjenestemedalje. Hun var også mangeårig leder av Aftenforeningen.

UNGDOMSFORENINGEN
I mange år var det drevet aktivt ungdomsarbeid i menigheten. En ungdomsforening virket aktivt i adskillige år, men den opphørte vel som organisert ungdomsforening under krigen i 1940 årene, da alt organisert ungdomsarbeide ble oppløst etter påbud fra de daværende myndigheter.

JUNIOR- OG SPEIDERARBEID
I mange år var det også igang et meget livlig arbeid blandt tenåringene. Det ble kalt juniorforening, men det var også en tid uniformert speiderarbeid. Ikke så få unge har på denne måte fått med seg varige inntrykk fra denne tiden. De unge kom ikke bare sammen til møter som ofte var aktivitetsmøter, men til leirer om sommeren hvor de møttes med unge fra mange kanter av landet til et rikt og godt friluftsliv.
kt krevende arbeid.

En sommer var også landsleiren for Norsk Baptist-Ungdoms speiderforbund lagt til Verdal.


Speiderinnvielse på Betel Verdal.

Også her er nedlagt et uegennyttig arbeid av mennesker som hadde de unges vel for øye. Når en nevner disse grener i fortid, kommer det av at det i de senere år har vært en stor brist på ledere som kunne ta seg av dette arbeid. Det er ikke bare innen vår menighet at dette gjør seg gjeldende. Det har vært og er et fenomen innen alt ungdomsarbeid, ikke bare religiøst sett.

Et slikt arbeid krever tid, innsatsvilje og ikke minst kjærlighet og interesse for saken. Når det er så mange andre ting som krever både tid og krefter, må man være ekstra motivert for å gå inn i et sli


Endel av menigheten ved 75-årsjibileet i 1955.


Willy Lysø


Gustav Vegelbo

Mange ting i tiden tyder på at dette vil rette på seg, og det er å håpe at nye krefter vil stå frem også hos oss og gjenoppta arbeidet. Ett er sikkert, det er nok av barn og ungdom om bare noen ville ta seg av dem. Av aktiviteter finnes det mange å velge mellem for ungdommen, og mange er engasjert, men det er også mange som faller utenom; bare noen ville ta seg av dem og lede dem, ville de sikkert også finne seg til rette innen våre rekker. Vi gir vår honnør til alt ideelt ungdomsarbeid både når det gjelder avholdssaken, idrett, speider og Tensinggrupper.

SANGEN OG MUSIKKEN
Menigheten hadde en tid blandet sangkor under ledelse av Fredrik Nilssen. Hvor lenge det var i aktivitet vites ikke, men sikkert må det ha vært til velsignelse for menigheten. Det vil alltid by på vanskeligheter å ha tilstrekkelig stemmemateriale for et blandet kor for å oppfylle de krav som stilles til et sådant. Og det krever ekstra tid og arbeid med øvelsene for at det skal kunne tjene sin hensikt.

Så ble det da musikkforeningen, som overtok, og den er fremdeles i virksomhet, selvom det nu er bare pianoet som akkompagnerer sangen. Også her står og faller det med dyktige ledere, men menigheten har stort sett vært så heldig å ha musikalske prestefruer som har påtatt seg denne oppgaven, en oppgave som stiller store krav til dem som har fått seg den betrodd.

UTPOSTARBEID
Helt fra første stund har det vært drevet misjonsarbeid rundt om i bygda, ja også utenom Verdal kommune som tidligere nevnt. Således resulterte det i dannelsen av Steinkjer Baptistmenighet. Menigheten har nu bare en fast utstasjon, nemlig Inndalen, hvor det holdes regelmessige møter, og hvor det er kvinneforening. Like til det siste har det også vært søndagsskole. Også her er det ledermangel. En håper på yngre krefter. Her har Charlotte Hybertsen i mange år nedlagt et godt og trofast arbeid blandt barna.

Verdal Baptistmenighet har aldri vært noen stor menighet, selvom det ikke er så helt få som gjennom disse 100 år ble døpt på bekjennelse av sin tro og opptatt i menigheten. De fikk i menigheten ikke bare et åndelig hjem og et varmt og rikt vennesamfunn, men også en arbeidsplass hvor de kunne gjøre bruk av de gaver og det pund som Gud hadde betrodd dem. De var alle enkle mennesker som vel ikke raget så høyt på den menneskelige rangstige. Men de var gode samfunnsborgere som levde sitt liv til Guds ære og til sine medmenneskers beste. En menighets innsats lar seg ikke måle med menneskelige eller matematiske mål. Den saken må ligge i hans hender som veier gjerninger på gullskål, som Bibelen sier.

Og menigheten vil fortsette sitt virke så lenge Menighetens Herre vil det. Hans marsjordre er ikke trukket tilbake. Menigheten har et oppdrag å fullføre, og en arv å forvalte. Det er interessant og inspirerende å se tilbake, men vi må fremfor alt se fremover og vi vil si med en taler ved et stort jubileum på den andre siden av Atlanteren: «Hatten av for fortiden, men jakken av for fremtiden»!


Henry Heranger .

Kristian Sommer.

Ola Tronsmo. *

R. og L. Ranholt. *

MENIGHETSFORSTANDERE
Verdal Baptistmenighet har til alle tider vært så heldig å ha hatt dyktige og gudfryktige forstandere. De er ikke flere enn at vi her kan nevne dem ved navn, og mange vil sikkert huske en hel del av dem: Fredrik Nilssen, H.J. Jakobsen, J.E. Helstrøm, A. Erstad, Robert Kringen, Jon Dale, Th. Finsland, Sigurd Hofstad, E. Mossige, Henry Heranger, Gustav Vegelbo, Willy Lysø, Bjørn Bjørgum, Kristian Sommer, og nu i jubileumsåret Leif Ranholt som sammen med sin hustru Reidun betjener menigheten for tredje gang. Når en nevner forstanderne, bør man heller ikke glemme deres hustruer som trofast stod ved deres side. De hadde det sikkert ikke så lett rent økonomisk, ettersom predikantene alltid har vært blandt de lavtlønte.

De skulle sørge for at deres menn til enhver tid var representative når det gjaldt deres kledsel, de skulle holde hjemmet i rett skikk, og de skulle som regel også være med ved de mange anledninger. Flere av dem tok aktivt del i menighetens liv som organister og i musikklag. De ble også ofte alene med barneflokken, ettersom mannen som regel var borte i ett eller annet oppdrag. De har hatt stor betydning for menighetens vekst og trivsel.

MENIGHETENS GUDSHUS
Som nevnt oppførte menigheten sitt eget gudshus så tidlig som i 1882, altså to år etter menighetens stiftelse. Det viste seg etterhvert at huset som fikk navnet Betel ble for lite, og man gikk til det skritt å utvide huset. Det var byggmester O. Røising i Steinkjer utførte tegningene og han kalkulerte og forestod byggingen av huset, og den første søndag i juli 1896 kunne man samles i det nye Betel. Og som Fredrik Nilssen skriver: «Et stort og trivelig lokale med ca. 400 sitteplasser».

Menigheten har alltid vært glad i sitt gudshus, og den har til alle tider sørget for å holde det i rett skikk. Det har gjennemgått forbedringer og opppussinger, men nu til 100 års jubileet har det gjennemgått en høyst nødvendig utbedring og restaurering. Det har fått ny bordkledning utvendig og delvis og så innvendig. Det er lagt aluminiumsplater på taket utvendig, og nye plater på taket i salen og det er innsatt nye vinduer.

Huset har dermed fått en ny stil, som sikkert mange av de eldre i Verdal vil finne fremmed. Den gamle stil ga mere preg av gudshus, og med sin hvite fasade preget det omgivelsene der det er plassert midt i Verdal sentrum. Det bør også nevnes at storsalen har fått ny belysning, likeså har lillesalen fått nye bord og stoler. I tider som er gått har mange funnet vegen til Betel, også mennesker som ikke har hatt menighetstilhørighet.

De har funnet seg hjemme her, og delt det åndelige fellesskap med venneflokken. Det er å håpe at også nyere slekter her vil finne et tilfluktssted og et åndelig hjem hvor de kan finne varme og føde for sin sjel. Hva Betel har betydd for Verdals befolkning lar seg vanskelig vurdere, men ett er sikkert, de mange barn og eldre som gjennem tidene er gått inn og ut av dette enkle gudshus, har mottatt varige inntrykk gjennem forkynnelse fra gudhengivne forkynnere og fra undervisning i søndagsskole av lærere og lærerinner med brennende hjerter for menneskers evige ve og vel.

MENIGHETENS ØKONOMI
Menigheten har aldri mottatt offentlig støtte hverken fra stat eller kommune for sin virksomhet. At menigheten til alle tider har maktet å holde fast predikant og forstander, er nesten å betrakte som et under. Menigheten har selv ved sine gaver og offer holdt arbeidet oppe. Når det gjelder den siste restaureringen av Betel, har vennene vist en enestående offervilje, og mange også utenom menigheten har med glede gitt sin støtte, og det viser sikkert hvilken plass Betel har i verdalsfolkets hjerter. Foruten virksomheten lokalt har menigheten også støttet Baptistsamfunnets ytre misjon, og de øvrige misjonsgrener innen samfunnet. Ideelle og humanitære institusjoner har også mottatt støtte til sitt arbeid.

MENIGHETENS GRUNNLEGGER
Gjentatte ganger i denne historikk er menighetens grunnlegger nevnt, og en kan ikke avslutte uten å gi en nærmere omtale av Fredrik Nilssen, denne gudhengivne mann som fremdeles lever i mange verdalingers erindring.

Fredrik Nilssen var født i Vuku i 1847. Allerede i tyveårsalderen ble han omvendt til Gud, og ved lesing av Bibelen ble han klar over troendes dåp. For å få sitt ønske oppfylt om å bli døpt på bibelsk vis gikk han tilfots de 17 mil til Hallan i Jämtland hvor det var en liten baptistmenighet. De var meget strenge på den tid hvem de lot døpe, og ettersom de tidligere hadde noen nordmenn som «var blitt adskillig svermeriske av seg» ville de ikke døpe Fredrik Nilssen. Med tungt hjerte måtte han vende tilbake til Verdal med uforrettet sak. De ante nok de svenske venner hvilken grunnsolid og gudhengiven og helt igjennem ærlig person de her hadde for seg. Ikke å undres over at Fredrik Nilssen etter dette kom inn i sterke anfektelser, og han trodde en tid at det måtte være Guds vilje at han ikke skulle la seg døpe. Men snart stod Bibelens klare ord for ham igjen, og den 29. juli i 1874 ble han døpt i Trondheim av den svenske predikant J. Sundstedt. Den 3. september ble Martha Efskind døpt i Levanger, og hun ble senere Fredrik Nilssens hustru.

Etter sin dåp begynte Fredrik Nilssen å vitne om Gud, og han holdt offentlige oppbyggelser som det het på den tid, og flere ble ved hans virke vunnet for Gud, døpt og tillagt menigheten i Levanger. Blandt disse var den før nevnte Bardo Olsen Breding som ble til rik velsignelse for menigheten i Verdal, og senere i U.S.A.

I 1886 reiste Fredrik Nilssen til Stockholm for å studere ved de svenske baptisters predikantskole Betelseminaret. Etter fire års studier vendte han hjem til Verdal hvor han stiftet Verdal Baptistmenighet. Han virket i sin hjembygd hele sitt liv bortsett fra kortere predikereiser til andre steder i landet. Tre ganger satt han i fengsel for å ha fulgt sin overbevisning og døpt personer under 19 år. Det kan her være interessant å ta med et lite utdrag av et brev han skriver til sin kollega pastor Helbostad, og som viser det sinnelag som bodde i denne mannen. Det er datert Arendal sellefengsel 28/4 1881:

«Uaktet jeg er i fengsel, er jeg dog lykkelig når jeg tenker på våre forgjengere som har stridt for samme tro, hvorledes de hadde hatt det, da må jeg enn mere prise meg lykkelig. Thi vi kan lese i historien om Secundus og Perpetua med mange flere (omkr. år 200) under keiser Septimus Severus ble sammenpakkede i fengslet med offentlige forbrytere og ved forhørene ble martrede på det grusomste, medens jeg her er bleven behandlet med all beskjedenhet og har i fengslet ensom selle. Man lese om Hans Breal på (1500 tallet), hvorledes han for sin tro på Guds ord ble kastet i et smudsigt og fugtigt tårn, hvordan hverken så sol måne eller dagslys.

Jeg derimot har dagslyset gjennem et litet 14 rutet vindu så lenge dagen varer, og solen besøker meg kl l, og sender meg sine milde stråler et par timer. - Bunyan satt i fengsel i 12 år uten å vite hvad tid han skulle blive satt på fri fot. Jeg derimot vet, at imorgen kl. 10. 1/2 skal fengslets porte åbne seg for meg og jeg går ut for at samme dag kl. 7 1/2 predike Kristi evangelium.»

Sitat slutt. Egentlig burde vi ha sitert hele brevet, men for plassens skyld må det være. Ved sin tredje arrest ble Nilssen lovet av lensmannen å slippe ut mot å betale mulgt, men Nilssen insisterte på at hans sak skulle prøves og vekke publisitet for å vise hvor absurd en lov var som nektet en person under 19 år som begjærte å ble døpt utenom statskirken uten å ha tillatelse fra sin lutherske prest.

Det må sies at Fredrik Nilssen i ett og alt var en hedersmann og en nobel og fin ambassadør, ikke bare for den menighet han grunnla og betjente, men også for den Herre hvis ydmyge tjener han var.

Nilssen hadde det sikkert ikke alltid så lett økonomisk. Den lønn han fikk av menigheten ville vel ikke alltid strekke til. Etterat han sluttet som fastlønnet forstander ble han kjøpmann og i lengre tid bestyrte han et egglag for hønseholdere. Dette ble senere tatt opp av Samvirkelaget. Han drev også som skraphandler, og småguttene som solgte ham tomflasker lurte seg ofte tilbake og hentet flaskene, og solgte dem igjen til Nilssen. Han kunne ikke tro noe ondt om noe menneske. Som den helt igjennem ærlige mann han var fant han ut at det ikke gikk for en kristen å være forretningsmann. Han kunne ikke nekte slike som hadde det vanskelig å handle på krita som det het, og dem ble det mange av, og vanskelig hadde han for å kreve gjelden betalt. Slik kunne det ikke gå, og for ikke å gå konkurs måtte han ta opp lån i banken, og dette måtte han streve lenge og vel med for å få det tilbakebetalt.

Nilssen deltok også i det offentlige styre og stell, og han var innvalgt i Herredsstyret for Venstre. Han var en av dem som stemte imot at Verdalsbruket skulle selges. Han var også med i avholdsarbeidet, og han var med og stiftet logen på Øra.

Det burde vært skrevet en biografi over Fredrik Nilssen. Det lille vi her skriver sier ytterst lite om mannen. I samtaler med mange eldre verdalinger har jeg hørt mange vakre anekdoter om ham. En mann som nok ikke var noen tilhenger av kristendommen, tvert imot, fortalte når han fikk høre hvem jeg var, og betjente Nilssens gamle menighet: «Om noen iheletatt var en kristen, så var det Fredrik Nilssen.» Og han er ikke alene om den karakteristikken.


Martha og Fredrikk Nilsse, med døtrene Fredrikke,
Maria og Agnes.

Nilssens hjem på Ørmelen var kjendt for sin store gjestfrihet, og det var vel ingen som gikk inn i dette hjem som ikke ble bevertet med mat og drikke, og med vennlighet, og det var slett ikke så helt få gjennem årene. Det var tre døtre i familien, Fredrikke, Agnes og Maria. De hviler alle på Stiklestad kirkegård, og alle har fått sine navn innhugget på stenen som er reist av Verdal Baptistmenighet, og med Fredrik Nilssens motto hentet fra Fil. 1,21: «FOR MEG ER LIVET KRISTUS»!

Nilssen døde 17. august 1931. En gate i Verdal bærer nu hans navn.

Verdal Baptistmenighet har aldri vært noen stor menighet, selvom det ikke er så helt få som gjennom disse 100 år ble døpt på bekjennelse av sin tro og opptatt i menigheten. De fikk i menigheten ikke bare et åndelig hjem og et varmt og rikt vennesamfunn, men også en arbeidsplass hvor de kunne gjøre bruk av de gaver og det pund som Gud hadde betrodd dem.

De var alle enkle mennesker som vel ikke raget så høyt på den menneskelige rangstige. Men de var gode samfunnsborgere som levde sitt liv til Guds ære og til sine medmenneskers beste.

En menighets innsats lar seg ikke måle med menneskelige eller matematiske mål.

Den saken må ligge i hans hender som veier gjerninger på gullskål, som Bibelen sier. Og menigheten vil fortsette sitt virke så lenge Menighetens Herre vil det. Hans marsjordre er ikke trukket tilbake. Menigheten har et oppdrag å fullføre, og en arv å forvalte. Det er interessant og inspirerende å se tilbake, men vi må fremfor alt se fremover og vi vil si med en taler ved et stort jubileum på den andre siden av Atlanteren: «Hatten av for fortiden, men jakken av for fremtiden»!