Søk på  historielagets hjemmeside.
Aktiviteter
Styre, utvalg og om historielaget..
Årbøker og diverse publikasjoner...
Kirkene i Verdal
Lenker
Minnesmerker og bautaer...
Verdalsraset...
Diverse presseomtale av historielaget...
Diverse saker...
Gate- og vegnavn i Verdal kommune
Kulturskatter...
Sagn og historier fra Verdal.


Alle historer på denne siden er skrevet av
Bjørn Årstadvold
og er hentet fra
Årbok 1981

Alfabetisk oversikt over alle  artikler i Årbøkene
Årbokoversikt

LAGT UT PÅ NETT:
28.03.2008

Startsiden Aktiviteter Kulturskatter Lenker Minnesmerker Organisatorisk Publiksjoner

Tussehistorie

Av Bjørn Årstadvold*

Hentet fra Årbok 1981

I gamle dager trodde folk at det fantes et småvokst vesen - «tussa». Og utallige er de historier som den dag i dag går på folkemunne, og hvem vet? Kanskje rasen finnes fremdeles -.

Min far har fortalt om en opplevelse han hadde under tømmerhogst på Kvernmoskogen så sent som strakst for siste verdenskrig - ca. 1938 eller 39. Han var akkurat ferdig med ei gran, da han ble nødt til å gjøre sitt fornødne. Han satte fra seg øks, sag, mål og en knallrød tømmerklave ved stubben, og basket seg gjennom snøen og bortunder ei lurvegran ca. 30-40 m unna. Når alt var overstått, og han kom tilbake og skulle arbeide igjen, var tømmerklaven* borte. Han til å leite, endevendte bar og kvist fra den siste grana, sparket og grov alle tenkelige steder. Han holdt på en halvtime, og det gikk en halvtime til, men klaven var som sunket i jorden. En klave kostet 5 kroner og det var en dagsfortjeneste fullt ut - så det var ingen annen råd enn å leite videre.

Skjønt han var helt sikker på at han hadde satt klaven sammen med det andre verktøyet, så tok han en leitartur etter sporene sine og under lurvegrana, men nei, ingen klave å se. Da hadde han bestemt seg for å merke stedet omhyggelig, for å dit og leite mer når det ble bar mark.

På tilbaketuren så han stubben på ca. 20 m avstand - og da så han på lang lei at det raua på klaven bort med stubben der han hadde satt den fra seg. Da var den satt på plass.

Han var helt alene på dette tidspunkt - og han kan den dag i dag avlegge sin salige ed på at dette er sant. Kanskje finnes det noe mellom himmel og jord som ikke kan forklares - og kanskje lever vi i vår siviliserte tid side om side med urtids mennesker

* TØMMERKLAVE: «Tømmerklave eller klave er en innretning som brukes for å måle diameteren på trær og tømmer. En klave likner en stor skyvelære. I skogbruket har vi forskjellige typer klaver, de vanligste er: Hoggerklaven som brukes til aptering [kappe opp tømmer i passende lengder] under hogst og takstasjonsklaven som brukes ved tremåling og takst.»
Kilde: Wikipedia.

Julehelg i villmarka

Innerst inne i Juldalen, midtveis mellom Innsvatnet og Vera kan en den dag i dag se restene etter ei lita skogskoie.

«Gustav Olsa Koia»- med tjukk l. Der inne hadde Gustav O. Væren skogsdrift en gang under første verdenskrig. Han og hans hustru Oline, født Indhaug, hadde ennu ikke fått seg eget hus og heim, så denne vinteren bodde de faktisk i denne knøttlille koia. Oline har fortalt at det var ikke store pikkpakket de kunne dra med seg dit p.g.a. den store avstanden til bygds. Ovnen var knust i mange biter da de kom fram, slik at den måtte klinkes og surres på kryss og tvers før den ble noenlunde brukbar. Men omsider fikk de da etablert seg på beste måte både folk og fe. Men, som Oline brukte å si: «Æ ha villa sjett de den fruin idag som ha budd sæ te oppi den høli - ikke ei!»

Det mest nødvendige av matvarer slik som kaffe - sukker - smør og mjøl måtte Gustav frakte fra bygda en gang i blant, med skiene som fremkomstmiddel. Når det gjaldt annen mat - sa Oline som regel: «Fesk - føggel og kjøtt, de va e ittnån mangel på inni der næ, vaddelekt!»

De tilbrakte også julehelga der inne i svarte skogen. Visst nok ble det så som så med julestemning - men det måtte gå. Det var selve julekvelden, og den atmosfæren som da manglet som var det verste, fortalte de. Både Oline og Gustav ble gamle av år - og fikk oppleve mange julekvelder, men den som de mintes aller mest var nok julekvelden i den lille koia inne i villmarka i Juldalen. Julemusikken var vindsuset fra Billingsvola - og juleprekenen et «Hu-Hu» fra en hubro inne i Glupen.

Hund med appetitt

Det fortelles en historie fra en skogskole i Lillådalen nord for Sul, i koia var det også en elghund, som mellom annet var så forferdelig glad i sirup.

Kortspill var et vanlig tidsfordriv om kveldene - og etter en tids bruk var kortstokken blitt utslitt. Kortbunken var kanskje både to og tre ganger høyere en vanlig. - Men karene benyttet han som hundemat til slutt. De smurte rikelig med sirup på hvert kort, og alle 52 gikk ned på høykant - og historien sier at da de kom ut den naturlige veien, så var hver farge samlet for seg - og ikke nok med det, alle farger låg i rekkefølge fra det minste kort til essene.

Hard kost

Det fortelles om en tømmerkjører som låg i ei koie langt fra folk. En kveld tok han seg fram til bygda for å låne telefon, det var handelsmannen han måtte ha tak i:

Følgende samtale ble overhørt av husets folk:

«Hallo du, æ skull ha haft oppoversendt nå proviant (uttrykk for matvarer) i mårrå, æ du - Skikk en pakk med 4 tomm ån pakk med 5 tomm å en flæskbit».

Svar på tiltale

Rundbarking av tømmeret var både tidkrevende, tungt og vanskelig i kvistet skog. Det skulle etter forskriftene ikke finnes så mye bark igjen på stokken som en 5-øring.

Sjefen kom en dag på inspeksjon til en tømmerhugger, og gjorde ham oppmerksom på at barkingen hans på langt nær var tilfreds- stillende etter instruksen.

I den tiden var det ikke mange som våget å ta til motmæle mot sine overordnede, men sinnet tok ham. Snartenkt var han også, og han kom med følgende bemerkning allikevel: «De ska itj ferunner mæ at de neste di finn på, e att vi må kok reint hainnfeinne (verktøyet) fer kvar enda teill (tre)». [Hainnfeinn]

Det skulle være langt inn på smilet til denne sjefen, men denne kommentaren hadde han likt godt.