Søk på  historielagets hjemmeside.
Aktiviteter
Styre, utvalg og om historielaget..
Årbøker og diverse publikasjoner...
Kirkene i Verdal
Lenker
Minnesmerker og bautaer...
Verdalsraset...
Diverse presseomtale av historielaget...
Diverse saker...
Gate- og vegnavn i Verdal kommune
Kulturskatter...
Sagn og historier fra Verdal.

Alfabetisk oversikt over alle  artikler i Årbøkene
Årbokoversikt

LAGT UT PÅ NETT:
14.02.2008
Startsiden Aktiviteter Kulturskatter Lenker Minnesmerker Organisatorisk Publiksjoner

Melkekua til general Armfelt

Av Reidar Prestmo

Da Armfelt kom over fjellet med den svensk/finske hæren sin hausten 1718, hadde han og med ein bra buskap og mellom desse var det ei ovlag gild ku som skaffa generalen melk.

At det blei stelt godt med denne kua på alle måtar, er vel sikkert, bl.a. hadde ho bjelle av gull. Denne verdifulle bjella skal ho ha mista ein stad mellom Fåravollen og Korsfuruhaugen, og ho skal end ikkje ha vorte funnen.

Det har nok vore mange segner her i bygda knytt til dette felttoget. Dei fleiste er vel gløymnd. Dette var ei Jacob S. Molden brukte å fortelje, og han hadde ho frå far sin, som var fødd i 1851. Jacob slutta historia slik: «- og pitter de kor go e melk de va i dein kua».

Kanskje er det ein kjerne sanning også i denne historia, for kven veit kva slags oppvarting ein svensk armésjef hadde i den tida.

Hentet frå Årbok 1978



Bjørnehistorie fra Storvuku-vollen

Av Bjørn Storhaug

I år 1900 var høstonna på grunn av dårlig vær forsinket nede i bygda, noe som gjorde at bølingen måtte være til seters lengre enn vanlig. Det var oktober, og det hadde kommet noe snø i traktene omkring Storvuku-vollen.

For å finne fôr til bølingen måtte gjeterne derfor drive krøttera til de plassene hvor snøen hadde tint bort. Forbi setra går det en bekk, og denne spesielle dagen gjette de på østsiden av den. Mens de drev buskapen, ble de to gjeterne plutselig var et stort mørkebrunt dyr, som lå på en voll ned mot bekken. De tenkte først at det var kviga til John Eklo. Denne kviga hadde det med å stikke seg vekk, for så å dukke opp på de underligste steder.

Plutselig setter gjeterhunden i med å gjø og tar samtidig rennet mot dyret som reiser seg på to, og de ser at det er en stor bjørn. Den la der sikkert for å få seg et kjøttmåltid, - men i stedet fikk den en ilter svart hund å forsvare seg imot. Hunden ble til slutt sa innpåsliten at bjørnen fant det best å komme seg unna, innover langs bekkefaret.

Men hunden fulgte etter, og gjeterne, som på nært hold hadde sett hvordan bamsen gang på gang hadde prøvd å få ram på hunden med de svære framlabbene, sprang opp på en høyde for å se hvordan dette ville ende.

Et stykke lenger oppe i dalen lå ei lita tjønn, som bjørnen hoppet uti for på den måten å komme seg unna den ilske hunden. Men hunden ville ikke gi seg, tok fart og hoppa opp på ryggen til bamsen, beit og bjeffa under svømmeturen. På andre sida av tjønna sprang bjørnen opp på en avsats i berget for igjen å forsvare seg mot hunden, som gjorde sitt beste for å jage bamsen lenger vekk fra bølingen. Til slutt ble bjørnen lei dette illsinte og spretne dyret, som ikke hadde respekt for de kreftene den selv hadde, og den tok spranget innover mot Hardbakkvola. Gjeterne kunne høre hvordan hunden sprang søykende etter, og begge gjeterne hadde følelsen av at det var siste gangen de hørte gjeterhunden sin.

Etter at de om kvelden kom tilbake til setra med buskapen, var de flere ganger utover kvelden ute for å se om hunden var kommet tilbake og lå på sin vante plass under den store grana like ved setra. Men ingen hund lå der. Bjørnen hadde nok tatt den av dage?

Neste morgen, da de kom ut, lå hunden på plass under grana, tydelig utkjørt etter jakten, men like hel. Setertausa lovte å se etter hunden utover dagen og gi den noe ekstra når den våkna. Utpå ettermiddagen kom hunden dit gjeterne og buskapen var, og det var tydelig for alle å se at etter denne jakten hadde hunden fått en noe strammere holdning, som om den ville fortelle at det var den som hadde snytt bjørnen for ferskt kjøtt den dagen.

Historien er fortalt av Martin Storhaug, som var en av gjeterne på Storvuku-vollen denne sommeren. Den andre gjeteren var Johannes Solberg. Martin var 15 år da dette skjedde, og han gjette i alt 4 år på denne setra.

Storvuku-vollen ligger i Ferlandet, og ved århundreskiftet var det mye bjønn i de traktene. Kjentfolk kan fortelle at det er registrert mange «bjønn-fall» i området.

Hentet frå Årbok 1978

Vestgøten «Gaulek»
ET SAGN OM SVARTTJØNNA

Av Morten Veimo

På Finnmyra ligg et lite vattn Svarttjønna, og den er så djup «at det finns itt botn i a», blir det sagt. I jämtskyssens tid, var det vanlig at hestene fikk en litt lengere pust på Finnmyra, etter de harde motbakkene helt fra Melby. Samtidig nyttet kjørekarene høve til å ta en knert av reiseflaska - «finnmyrsdramm» var tradisjon når man nådde dit opp.

Men så hender det noe, et uhyggelig rykte oppsto som gjorde at kjørekarene heller ga hesten et ekstra rapp for å komme fortest mulig forbi Svarttjønna, og på folkemunne fikk det vesle vatnet et annet navn: «Gaulek-tjønna».

Tidlig på forrige århundre var det ikke så få svensker, vestgøter, som drev skreppehandel her i landet. De var holdt for å være sparsomme og la seg gjerne opp noen dalere ved sin virksomhet. Når de vendte heim var dette ikke så sjelden startkapitalen for fastboende forretningsvirksomhet.

Vestgøten Gaulek var en slik kramkar som hadde oppholdt seg ei tid i Verdal og ryktet om at han hadde lagt seg opp litt skillingsrusk var sivet ut. Om det var slik, er det vel ingen som vet - kanskje. Sist folk i nedre del av bygda så ham, var Gaulek på heimveg, men siden var det ingen som så eller hørte noe til ham. Han kom bort på en mystisk måte både for bygda og verden.

Sommeren etter var det to gutter som gjetet krøttera på Finnmyra. For å få tida til å gå, kom de på at de skulle gå bort til Svarttjønna å leke sjømenn. De hadde nettopp fått seil på sine provisoriske båter, da den ene av dem satte i et hjerteskjærende skrik. Den andre ble også redd, og begge så de ei hand stikke opp av vannet.

Vettskremt satte de heim så fort de kunne. Stakkåndet og hikstende fortalte de hva de hadde sett. Det var så vidt de turde være med da folk ville ha dem med bort til tjønna for å undersøke, men der så de ingen ting. Først trodde de guttene holdt dem for narr og det ble gått hardt inn på dem om det kunne være ei rot de hadde sett. Men guttene holdt på sitt, «at det var gudsens sannhet altihop».

Søkning ble satt igang, men Svarttjønna var djup, man fant ikke redskaper som botnet. Det ble til og med forsøkt å tømme tjønna, men heller ikke det lykkes og man ga opp forsøket med å finne ut hva Svarttjønna gjemte.

I mørke høstkvelder kunne synske folk sjå et blått lys brenne på Finnmyra. En bonde som kjørte heim fra førjulsmartnan, hadde sett en blålys mann stige opp av Svarttjønna og hadde holdt seg et par alen over vassflata til han hadde kjørt forbi. En annen hadde sett en mann gå omkring, liksom søkende etter noe, men hvis en kom bort til tjønna, forsvant han.


Svarttjønna på Finnmyra, men som etter sagnet og
har fått navnet «Gaulek-tjønna».

Det tok ikke lang tid far Gauleks forsvinning ble knytt til den uhyggelige opplevinga som de to guttene skulle hatt. Bygdesnakket fikk noe å arbeide med - snart ble det visshet - det var Gaulek som lå i Svarttjønna, tatt av dage, ranet og søkt ned der. Han var ikke kommet i vigd jord og det var hans heimlause sjel som var på leiting og årsak til de uhyggelige synene ved tjønna etter den dag.

Den idylliske tjønna på Finnmyra, med nøkkroser i vikene og måkeunger som seilte langs starkanten, var med ett blitt til den uhyggelige «Gaulektjønna», og når vinden laga små bølger, var skvulpa mot myrkanten som sukk fra kramkaren som lå på gjørmebotn langt der nede.

En familie i nærheten ble av bygdesnakket utpekt som de skyldige. Heime hos seg skulle de ha store mengder av Gauleks beskjedne varelager, ja så store mengder at Gaulek knapt kunne ha fraktet det på sine ben, som han gjorde. «Folkedomstolen» dømte. På tross av at undersøkelser og forhør ikke bragte for dagen noe som tydet på forbrytelse, har folkedommen holdt seg helt til våre dager.

Det hevdes imidlertid, at vestgøten Gaulek hadde fast bopel på Oppdal, at han der fikk en naturlig død og er begravet på Oppdal kirkegard, men det er jo så lite interessant.

Hentet frå Årbok 1978