En
reisebeskrivelse (fra Verdalsøra
1924)

Foran Østnes Hotell på
Øra. Utlånt av verdalsbilder.no, se lenken
på selve bildet.
Kristin
Skjelstad har lånt meg en protokoll: «Gnisten»
et organ for Skogn socialistisk ungdomslag. Protokollen
omtaler hendelser, dikt og politisk agitasjon i årene
1917- 1924. Jeg tar her med en morsom reiseskildring
fra året 1924. Noe har jeg gjort om til nåværende
rettskrivning, men mye har jeg latt stå for
at leserne skal kjenne igjen rettskrivning fra 84
år siden.
Asbjørn
D.K. Eklo
Nu for tiden er
det så mange som skriver reiseskildringer, at
jeg tenke at jeg skulle skrive litt om en tur jeg var
med på i februar, anno 1924.
Som kanskje de fleste
vet er det innen Skogn kommunistiske ungdomslag stiftet
en såkalt dramatisk klubb. Disse skulle reise
inn til Verdal, at oppføre ett par skuespill
på en basar arrangert av Verdal kommunistiske
ungdomslag.
Vi var åtte
personer i det hele. Fire steg på toget på
Ronglan, tre på Skogn og en på Levanger.
Det var meget folk
på toget, og jeg gikk fremover vognen for at se
om det var nogen kupe ledig. Men det så ut til
at være bolignød over alt. Til slutt kom
jeg til en kupe som hadde bare en beboer, en meget korpulent
og omfangsrik dame, satt borte i en krok og leste i
en bok. Her gikk vi da inn alle som kunne få plass.
Det ble nokså trangt. Den omfangsrike madame samlet
seg sammen så godt hun kunde, men til slutt lot
det til at hun blev lei av sine medpassasjerer, for
hun spente på seg sine gamasjer og strøk
ut på gangen.
Da vi gikk av toget
på Verdal st. slo et pust av den vel bekjente
Verdals-vind oss i møte og ønsket oss
velkommen.
Vi satte kursen rett mot øst etter Jernbanegaten,
men om en stund la vi roret 3 streker over i le, og
kom inn på Øras Karl Johan. Det var svært
brede gater her, det var visstnok ingen som var smalere
enn Reipslagerveita i Trondhjem.
Det var ingen av
oss som hadde sett noen storby før, så
vi blev aldeles fortumlet av livet her, og vi begynte
at forstå at vi var kommet opp i forretningsstrøket.
Til venstre så vi en stor bygning og vi mente
kanskje dette var slottet, men da vi kom nærmere
så vi at sto malt «Hotel Østnes»
med store bokstaver. På bonmål betyr det
sengkammers, det var bare den forskjell at her var det
mange av dem.

Tegning
av Kåre Nilsen. Skogningene reiser til storbyen
«Verdalsøra».
Vi gikk videre og
kom til «Folkets Hus»*.
Det var en svær murbygning med kafé og
forretningslokaler i første etasje og en stor
forsamlingssal med scene i andre.
Vi gikk inn og kjøpte
oss en kopp kaffe, og det gjorde godt etter den lange
reisen.
Deretter gikk vi
opp i salen og gjorde bekjentskap med vaktmesteren,
en meget majestetisk skikkelse hvis hals var inntullet
i et ullskjerf. Han gjorde opp ild i ovnen på
scenen, og så begynte vi at øve oss på
«Storlæte og Narreskalp» som vi skulle
oppføre om kvelden.
Vår
eneste tilskuer var en katt som kom frem på scenen,
og så på oss med forrundrede øyne,
og mjauet til bifall. Den hørte hjemme på
Folkets Hus, og gikk under navnet Rosa Luxemburg.

Folkets hus med
festsalen i 2. etasje.( I 1938 ble bygningen kjøpt
av Verdal Kommune og og fikk da navnet
Herredshuset. Kommunestyresalen ligger nå i 2.
etasje. Flere opplysninger finner du på side 125
og 126 i
«Verdal Historielags skrifter 13 - Kommunalt selvstyre
150 år i 1987».)
I en pause mens
vi satt rundt ovnen, kom vi på at vi ikke hadde
noe navn på spellaget, og heller ingen formann.
Formannen blåste nemlig bort under Tranmælstormen
som raste i vinter. Vi besluttet da at velge formann
og sette navn på laget.
At velge formann
gikk både fort og vell, men det var verre med
navnet. Det ene forslag kom frem efter det andre, men
ble likeså fort forkastet.
Endelig kom det
ett forslag som lød på «Spellaget
Likeglad» og det ble øyeblikkelig enstemmig
vedtatt, og så var den sak ordnet.
Basaren begynte
og skuespillet gikk av gikk av stabelen i -10 tiden.
Det gikk bra syntes vi. Hva verdalingene syntes er ikke
godt at si, men de klappet da i hvert fall.
Basaren sluttet
kl. 12 og da vi hadde spist kveldsmat fulgte fylkesformannen
A. Fiskvik oss dit vi skulle ligge. Det var på
hotell «Østnes», den store bygningen
på Karl Johan.
Her ble vi mottatt
av vertinnen, en ærverdig matrone, hvis ansig
så ut som hun var koppet. Saken var nemlig den
at hun hadde vært i slagsmål med ett fruentimmer,
umiddelbart før vi kom.
Og nu kommer vi
til det mørkeste blad i denne historie som jeg
vil kalle «Tresko-øra ved natt».
Vi fire mannfolk
fikk værelse i søndre ende av bygningen
mens det svake kjønn derimot blev plassert lengst
mot nord, av hvilken grunn er ikke godt at si.
På værelset
var det to senger, så efter praktisk regning blev
det to i hver seng. Den ene av sengene så ut til
å være gjort av en nygift mann, mens den
annen antagelig var gjort av en drengkall, for den var
meget smalere.
Jeg og min kamerat tok den smale i besittelse, men vi
måtte snu oss på kommando, høyre
om og venstre om, på stedet hvil osv.
Da vi nær
var sovnet fikk vi høre en hæs mannstemme
i værelse ved siden av. Det var trolig det var
utpåkarer på ferde. Litt etter hører
vi en pike skrike fordi mannen hadde slått henne.
Mannen der var full, sverget ved alle helgener på
at han ikke har slått henne.
Da de begynte at
bli alt for høyrøstede der inne begynte
vi at banke i veggen og svor på at det måtte
bli stilt. Da hører vi en skjærende kvindestemme
som på ekte verdalsmål forkynte at vi ikke
må blande oss opp i deres affærer.
Denne stemme tilhørte
vertinnen, og da luktet vi lunten. Det var nok enkens
elsker som var på ferde. Det ble ett synderlig
leven utover natten, og vi hadde intet annet at gjøre
enn at ligge at høre på. Da de holdt på
en stund kom der en liten vettskremt gutt inn på
værelset til oss. Han var sønn av vertinnen
og var aldeles forstyrret for mannen hadde slått
hans søster. Han fortalte at mor hans var enke
og at mannen var en smed som var gift og bodde på
Tresko-øra.
Levenet fortsatte
utover natten. Piken mente på at hun skulle hente
politi, men smeden svor på at det skulle hun for
sju tusan jevlar ikke få gjøre, og det
ble en kauk og jammer uten like.
Vi begynte at drøfte
stillingen, og vi tenkte at hadde kvinnfolka hørt
alt levenet, så var de vel helt vettskremte.
Jeg og min kamerat tok da på oss og gikk for at
utspeide stillingen. Det viste seg at de imidlertid
intet hadde hørt av alt dette ståket, og
det kom kanskje av at de var meget opptatt, med hvilket
skal jeg ikke komme nærmere inn på. Akk
ja, moralen nu for tiden og lørdagskveldene de
følger ikke ad.
Efter endt rekognosering
vendte vi tilbake til sydfronten igjen. Og da fordrev
vi tiden med at fortelle historier, så det blev
så, at vi intet sov denne natten.
Efter frokosten
om morgenen efter hin begivenhetsrike natt gikk vi en
tur oppover mot Innherreds Universitetet, det såkalte
Bakketun.
Her så vi
ut over hele byen, og vi måtte i sannhet minnes
profeten Jonas ord da han så ut over Ninnive,
den store by hvis folk var syndige.
Om formiddagen fordrev
vi tiden med at røke, lese aviser og gikk turer
på boulevarden.
Efter middagen blev
en av selskapet syk, så han måtte gå
på hotellet at legge seg. Heldigvis hadde vi en
supliant under oppførelse av spillet denne kveld,
og vi fikk brakende bifall.
På basaren
snakket vi med noen verdalinger, og de fortalte at slike
netter som den vi hadde opplevet, hørte til dagens
orden der på hotellet.
Efter skuespillet
ryddet man gulvet til dans og det var moro en times
tid. Da det var slutt pakket vi sammen rasket vårt
og gikk til ro.
Den natt var det
stille på hotellet. Den berusede smed var antakelig
hjemme hos sin rette ektemake.
Blåmandags morgen reiste vi hjem med toget, og
vi viftet farvel til Tresko-øra med alle sine
farer og fristelser og syndefulle mennesker.
Ett medlem av
spellaget «Likeglad»
Arne Rangul'
Redaktør
Kilder: Fra
«Gnisten» Protokoll fra Skogn Socialistisk
Ungdomslag.
Bilde: Tegning
av Kåre Nilsen. Skogningene reiser til storbyen
«Verdalsøra».
Publisert i Levangeravisa
23.12.2008
*
Folkets Hus var en stor sal i andre etasje i det
nåværende «Herredshuset», altså
det gamle kommunehuset på Øra.
|