En reisebeskrivelse (fra Verdalsøra 1924)

Asbjørn D.K. Eklo

Nu for tiden er det så mange som skriver reiseskildringer, at jeg tenke at jeg skulle skrive litt om en tur jeg var med på i februar, anno 1924.

Som kanskje de fleste vet er det innen Skogn kommunistiske ungdomslag stiftet en såkalt dramatisk klubb. Disse skulle reise inn til Verdal, at oppføre ett par skuespill på en basar arrangert av Verdal kommunistiske ungdomslag.

Vi var åtte personer i det hele. Fire steg på toget på Ronglan, tre på Skogn og en på Levanger.

Det var meget folk på toget, og jeg gikk fremover vognen for at se om det var nogen kupe ledig. Men det så ut til at være bolignød over alt. Til slutt kom jeg til en kupe som hadde bare en beboer, en meget korpulent og omfangsrik dame, satt borte i en krok og leste i en bok. Her gikk vi da inn alle som kunne få plass. Det ble nokså trangt. Den omfangsrike madame samlet seg sammen så godt hun kunde, men til slutt lot det til at hun blev lei av sine medpassasjerer, for hun spente på seg sine gamasjer og strøk ut på gangen.

Da vi gikk av toget på Verdal st. slo et pust av den vel bekjente Verdals-vind oss i møte og ønsket oss velkommen.
Vi satte kursen rett mot øst etter Jernbanegaten, men om en stund la vi roret 3 streker over i le, og kom inn på Øras Karl Johan. Det var svært brede gater her, det var visstnok ingen som var smalere enn Reipslagerveita i Trondhjem.

Det var ingen av oss som hadde sett noen storby før, så vi blev aldeles fortumlet av livet her, og vi begynte at forstå at vi var kommet opp i forretningsstrøket. Til venstre så vi en stor bygning og vi mente kanskje dette var slottet, men da vi kom nærmere så vi at sto malt «Hotel Østnes» med store bokstaver. På bonmål betyr det sengkammers, det var bare den forskjell at her var det mange av dem.

Tegning av Kåre Nilsen. Skogningene reiser til storbyen «Verdalsøra».

Vi gikk videre og kom til «Folkets Hus»*. Det var en svær murbygning med kafé og forretningslokaler i første etasje og en stor forsamlingssal med scene i andre.

Vi gikk inn og kjøpte oss en kopp kaffe, og det gjorde godt etter den lange reisen.

Deretter gikk vi opp i salen og gjorde bekjentskap med vaktmesteren, en meget majestetisk skikkelse hvis hals var inntullet i et ullskjerf. Han gjorde opp ild i ovnen på scenen, og så begynte vi at øve oss på «Storlæte og Narreskalp» som vi skulle oppføre om kvelden.

Vår eneste tilskuer var en katt som kom frem på scenen, og så på oss med forrundrede øyne, og mjauet til bifall. Den hørte hjemme på Folkets Hus, og gikk under navnet Rosa Luxemburg.

Folkets hus med festsalen i 2. etasje.( I 1938 ble bygningen kjøpt av Verdal Kommune og og fikk da navnet
Herredshuset. Kommunestyresalen ligger nå i 2. etasje. Flere opplysninger finner du på side 125 og 126 i
«Verdal Historielags skrifter 13 - Kommunalt selvstyre 150 år i 1987».)

I en pause mens vi satt rundt ovnen, kom vi på at vi ikke hadde noe navn på spellaget, og heller ingen formann. Formannen blåste nemlig bort under Tranmælstormen som raste i vinter. Vi besluttet da at velge formann og sette navn på laget.

At velge formann gikk både fort og vell, men det var verre med navnet. Det ene forslag kom frem efter det andre, men ble likeså fort forkastet.

Endelig kom det ett forslag som lød på «Spellaget Likeglad» og det ble øyeblikkelig enstemmig vedtatt, og så var den sak ordnet.

Basaren begynte og skuespillet gikk av gikk av stabelen i -10 tiden. Det gikk bra syntes vi. Hva verdalingene syntes er ikke godt at si, men de klappet da i hvert fall.

Basaren sluttet kl. 12 og da vi hadde spist kveldsmat fulgte fylkesformannen A. Fiskvik oss dit vi skulle ligge. Det var på hotell «Østnes», den store bygningen på Karl Johan.

Her ble vi mottatt av vertinnen, en ærverdig matrone, hvis ansig så ut som hun var koppet. Saken var nemlig den at hun hadde vært i slagsmål med ett fruentimmer, umiddelbart før vi kom.

Og nu kommer vi til det mørkeste blad i denne historie som jeg vil kalle «Tresko-øra ved natt».

Vi fire mannfolk fikk værelse i søndre ende av bygningen mens det svake kjønn derimot blev plassert lengst mot nord, av hvilken grunn er ikke godt at si.

På værelset var det to senger, så efter praktisk regning blev det to i hver seng. Den ene av sengene så ut til å være gjort av en nygift mann, mens den annen antagelig var gjort av en drengkall, for den var meget smalere.
Jeg og min kamerat tok den smale i besittelse, men vi måtte snu oss på kommando, høyre om og venstre om, på stedet hvil osv.

Da vi nær var sovnet fikk vi høre en hæs mannstemme i værelse ved siden av. Det var trolig det var utpåkarer på ferde. Litt etter hører vi en pike skrike fordi mannen hadde slått henne. Mannen der var full, sverget ved alle helgener på at han ikke har slått henne.

Da de begynte at bli alt for høyrøstede der inne begynte vi at banke i veggen og svor på at det måtte bli stilt. Da hører vi en skjærende kvindestemme som på ekte verdalsmål forkynte at vi ikke må blande oss opp i deres affærer.

Denne stemme tilhørte vertinnen, og da luktet vi lunten. Det var nok enkens elsker som var på ferde. Det ble ett synderlig leven utover natten, og vi hadde intet annet at gjøre enn at ligge at høre på. Da de holdt på en stund kom der en liten vettskremt gutt inn på værelset til oss. Han var sønn av vertinnen og var aldeles forstyrret for mannen hadde slått hans søster. Han fortalte at mor hans var enke og at mannen var en smed som var gift og bodde på Tresko-øra.

Levenet fortsatte utover natten. Piken mente på at hun skulle hente politi, men smeden svor på at det skulle hun for sju tusan jevlar ikke få gjøre, og det ble en kauk og jammer uten like.

Vi begynte at drøfte stillingen, og vi tenkte at hadde kvinnfolka hørt alt levenet, så var de vel helt vettskremte.
Jeg og min kamerat tok da på oss og gikk for at utspeide stillingen. Det viste seg at de imidlertid intet hadde hørt av alt dette ståket, og det kom kanskje av at de var meget opptatt, med hvilket skal jeg ikke komme nærmere inn på. Akk ja, moralen nu for tiden og lørdagskveldene de følger ikke ad.

Efter endt rekognosering vendte vi tilbake til sydfronten igjen. Og da fordrev vi tiden med at fortelle historier, så det blev så, at vi intet sov denne natten.

Efter frokosten om morgenen efter hin begivenhetsrike natt gikk vi en tur oppover mot Innherreds Universitetet, det såkalte Bakketun.

Her så vi ut over hele byen, og vi måtte i sannhet minnes profeten Jonas ord da han så ut over Ninnive, den store by hvis folk var syndige.

Om formiddagen fordrev vi tiden med at røke, lese aviser og gikk turer på boulevarden.

Efter middagen blev en av selskapet syk, så han måtte gå på hotellet at legge seg. Heldigvis hadde vi en supliant under oppførelse av spillet denne kveld, og vi fikk brakende bifall.

På basaren snakket vi med noen verdalinger, og de fortalte at slike netter som den vi hadde opplevet, hørte til dagens orden der på hotellet.

Efter skuespillet ryddet man gulvet til dans og det var moro en times tid. Da det var slutt pakket vi sammen rasket vårt og gikk til ro.

Den natt var det stille på hotellet. Den berusede smed var antakelig hjemme hos sin rette ektemake.
Blåmandags morgen reiste vi hjem med toget, og vi viftet farvel til Tresko-øra med alle sine farer og fristelser og syndefulle mennesker.

Ett medlem av spellaget «Likeglad»
Arne Rangul'
Redaktør

Kilder: Fra «Gnisten» Protokoll fra Skogn Socialistisk Ungdomslag.

Bilde: Tegning av Kåre Nilsen. Skogningene reiser til storbyen «Verdalsøra».

Publisert i Levangeravisa 23.12.2008

* Folkets Hus var en stor sal i andre etasje i det nåværende «Herredshuset», altså det gamle kommunehuset på Øra.